Men du skjønner poenget. Ingen fortsetter å lete etter at man har funnet noe. Her snakker vi om en én til én sammenheng. Det er alltid slik. Man stopper å lete etter man har funnet det man leter etter. Det man leter etter ligger derfor alltid på det siste stedet! Det er ikke noe bemerkelsesverdig. Det er ikke en interessant historie.
Det er en allegori her. Til rusfeltet. Til behandling. Du har sikkert hørt det du også. Han måtte nå bunnen, sier vi. Han måtte enda lengre ned før han kunne behandles. Han var ikke klar før han hadde stirret enda dypere i flaska. Hun var ikke motivert for behandling før hun hadde satt enda noen skudd og opplevd enda verre konsekvenser. Hun måtte nå bunnen.
Måtte nå bunnen. Hva er egentlig bunnen? Man kan bli filosofisk og si at hvert menneske har sin egen bunn. Man kan bygge myter om at hun måtte dit og dit. Men du ser allegorien. Du skjønner at dette er en historie vi skaper om en virkelighet som ikke finnes. Du ser at det vi kaller «bunnen» bare er et fiktivt punkt i et menneskes liv. Det kunne snudd før, det kunne snudd etterpå. Det kunne vært et bedre eller verre vendepunkt.
Her om dagen var jeg på en konferanse for selvmordsforebyggende arbeid. Jeg ble sittende å prate med en forsker innen suicidologien. Jeg fortalte at jeg drev med rusforskning. Han fortalte sin historie. Jeg er en etterlatt, sa han. Og, sa han, jeg er sinna. Min sønn var rusmisbruker. Han søkte hjelp, men hadde tilbakefall. Han fikk beskjed om å komme tilbake når han var motivert. Han måtte nå bunnen, sa de. Han kom ikke tilbake. Han tok sitt eget liv.
Så dette er ikke bare et artig poeng. Ikke bare en morsom allegori. For myten om at man må nå bunnen hindrer oss i å gi god behandling tidsnok. Det gir oss en unnskyldning til å vente. Det hindrer oss i å gjøre noe langt i den fasen vi burde gjort noe. «Kom tilbake når du er motivert», sier vi. Og at «Han må lengre ned før han er klar for å motta hjelp».
Alle har sitt vendepunkt. Det er bunnen, men det er ikke nødvendigvis så dypt. Selvsagt er det ikke det. Vi har vendepunkter hele tida, alle sammen. Hvordan kunne vi ellers drevet med forebygging. Hvorfor tror vi ellers at vi skal dele ut sprøyter. Snakke med folk. Gi dem råd. Gjøre det lille ekstra. Nå bunnen? Nei, den historien kan vi slutte å fortelle!
Utsett ikke behandling til noen «når bunnen». Vendepunktet kan vi selv være med å skape. Du skjønner hva jeg mener. Du ser sammenhengen. Ser du den ikke? Finner du den ikke? Du finner den nok – til slutt!
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere