Et sint utbrudd om politisert rusbehandling

«Lege Ola Jøsendal har søkt om å få dele ut heroin som substitusjonsmedikament i Bergen. Helseminister Bent Høie har sagt kontant nei. Men de som tror at Ola Jøsendal er den liberale og Bent Høie den konservative i denne saken tar feil. I mine øyne tar Jøsendal et faglig valg og Høie velger og politisk overstyre det. Riktig festlig blir det når Arbeiderpartiet finner det opportunt å skifte standpunkt i denne saken – igjen og akkurat nå. Jeg tror det er fjerde gangen på like mange år. Kunne vi fått en bedre illustrasjon av hvor ubrukelige politikere er til å ta behandlingsbeslutninger? Hvis AP virkelig ønsket å gjøre noe radikalt ville de frasi seg retten til å mene noe om det hele og overlate denne beslutningen til noen som har greie på det.

Det finnes mange ulike preparater som kan brukes i substitusjonsbehandling. Når man velger det ene framfor det andre er det mange hensyn må ta: effekt, brukervennlighet, individuelle variasjoner, bivirkninger, fare for misbruk, lekkasje, evne til å kjøre bil, muligheter for rehabilitering, personlige preferanser, dødsrisiko osv. Dette gjelder for substitusjonsmedikamenter som for alle medisiner vi bruker i Norge. Dette er vanskelige greier. Folk går på skole i årevis, studerer og har mange års erfaring fra klinikken i møte med hundrevis av pasienter før de mener noe om det ene eller det andre medikamentet. Og de leser forskningslitteratur, er på møter, orienterer seg i evidensen, sitter i utredninger, leser veiledere. Og kommer så med veloverveide forslag eller beslutninger basert på en bred avveining. Kort sagt: de bedriver faglig virksomhet. Ofte på et meget høyt nivå.

Innen de aller fleste områder av behandlingsapparatet får fagfolk gjøre slike avveininger i fred. Når var det sist snakk om å bestemme hvilke hjertemedisin som skulle brukes for angina på Stortinget? Når var astmabehandling et tema for regjeringen? Hvilket år var det sist man tok opp magesårsbehandling i Helse- og sosialkomiteen? Men innen rusbehandling. Der er det de frie meningers marked. Alle har rett til en anskuelse. Ingen behandlingsområder er så politisert som rusbehandlingen.

Det finnes gode argumenter mot heroin som substitusjonsmedikament. Det har en kort terminal halveringstid og må derfor gis oftere. Det kan på grunn av samme farmakokinetikk innebære utfordringer i forhold til annet rehabiliteringsarbeid. Det innebærer en større fare for overdose ved lekkasje til andre. Mange antar at behandling med heroin vil være dyrere på grunn av de administrative tiltakene som må følge. Samtidig viser forskningslitteraturen at det kan ha sine fordeler. At man når noen ikke nås av andre medikamenter. Det er en avveining. Ikke noe klart ja eller nei. En avveining som må gjøres i den enkelte situasjon, for den enkelte pasient, på det enkelte sted. Av behov og ressurser. I Bergen mener Jøsendal at man har begge deler. Når en som kjenner virkeligheten som ham uttaler seg ville jeg lyttet. I andre byer, i andre sammenhenger behøver det ikke å være slik. Da ville jeg også lyttet til det også.

Som fagperson innen rus og avhengighetsforskning er jeg grundig lei. Grundig lei av at de faglige beslutningene jeg tar skal overstyres av politiske hensyn. Pasienter med rus- og avhengighetsproblemer har pasientrettigheter og krav på behandling som alle andre. Pasienten blir offer for moral, ideologi og billige politiske poeng. Hvis Bent Høie mener noe med opptrappingsplanen for rusmiddelfeltet så er det beste han kan gjøre å la fagfolka gjøre det de er best til. Å velge den behandlingen for som er best pasientene uavhengig av politisk hestehandel.»

Slik lød det. Men jeg sendte det ikke. Hvorfor ikke?

Vel, jeg har disse gode kollegene da. Og jeg bestemte meg for å spørre dem, om de ville sendt det. Jeg fikk noen reaksjoner. Noen sa: «Det høres ut som om du er sur for ikke å ha blitt spurt!» Altså må jeg jeg ha uttrykt meg uklart, tenkte jeg. Jeg blir jo spurt om alt mulig hele tiden. Og er ikke sur. Andre sa: «Du er altså for heroinassistert behandling!» Nei, tenkte jeg – det er jo det som hele poenget. Jeg er ikke «for» eller «mot» - det er jo det som er avveiningen! Andre igjen: «Vent noen dager før du sender det – så får du se om du fortsatt ville uttrykke deg slik». Det rådet fulgte jeg. Og jeg sendte det ikke.

Det som fikk meg til ikke å sende det var følgende argument. For det første: er jeg så sikker på at vi har det nødvendige faglige grunnlaget for alle de beslutninger vi tar innen vårt felt? Er vi gode nok faglige til å sette oss på en høy hest og si – ikke bland dere! Er det ikke så mange beslutninger som tas under usikkerhet at vi bør være litt mer ydmyke? Og, for det andre, om så var, at vi hadde en meget solid kunnskap. Ville jeg ikke likevel mene at fagfolk bare skal bestemme så langt. Vi skal fremlegge fakta, kunnskapen, evidensen, men på det grunnlaget SKAL politikerne ta noen valg. Fordi det også er andre hensyn enn de rent faglige. Fordi det på toppen av fag, etikk og annet må komme noen valg basert på preferanser. Det er det som er å være politiker. Og politikere trenger vi. Og til slutt: er jeg så sikker på at rusfeltet er så mye annerledes enn andre felter. Eksperimentell behandling for melanomer, stamcelleforskning, reservasjonsrett, sykemeldingsgrunnlag og surrogati er eksempler på politisk innblanding i andre felter. Felter med minst like godt faglig grunnlag som vårt.

Så jeg sendte det ikke. Formuleringene var egnet til å selge, men også egnet til å misforstå. Mitt sinne var kanskje ikke så berettiget. Godt jeg har gode kolleger. Til å diskutere med og til å være sint med. Men som også gir gode råd. Det anbefales!