Ny forskning om virkemekanismer ved e-helse-behandling

En semi-sosial relasjon til programmet ser ut til å være gunstig for endring, ved at programbrukeren føler seg på den ene siden støttet og oppmuntret til endring og på den andre siden fri til å jobbe med den endringen på egne premisser; en tilstand vi kaller endringsrom (change-space). Denne kunnskapen kan legge viktige premisser for videre forskning og påvirke hvordan man velger å utforme e-helse-programmer i fremtiden.

Avhengighetsproblemer vil trolig i økende grad bli behandlet gjennom nettbaserte helseprogrammer, ofte kalte e-helse-programmer. Oppsummerende studier viser at e-helse-programmer kan være effektive, men det trengs mer kunnskap om hva som skiller effektive programmer fra mindre effektive programmer. Derfor jobber SERAF med å utvikle og forske på e-helse-programmer for atferdsendring. Tidligere har et røykesluttprogram blitt utviklet her på SERAF, og funnene fra to kvalitative studier av dette røykesluttprogrammet er nylig blitt publisert i internasjonale, velrennomerte tidsskrifter. I disse artiklene lanseres en relasjonsmodell for automatisert terapi (Holter, Ness, Johansen, & Brendryen, 2020) og det beskrives hvordan «relasjonen» til programmet støttet deltakernes endringsprosesser (Holter, Ness, Johansen, & Brendryen, 2019).

Fra forskning på psykoterapi vet man at relasjonen til terapeuten er en betydelig faktor for å støtte de endringene som finner sted. Vi lurte på om tilsvarende mekanismer kunne være en del av endringsprosessene som finner sted i e-helse. I disse kvalitative studiene stilte vi oss derfor følgende spørsmål: Hvordan forholder folk seg til automatiske e-helse-programmer, hva slags «relasjon» får de til dem? Videre lurte vi på om denne måten å forholde seg til programmene på hadde noe å si for endringsprosesser. Deltakerne fikk bruke programmet og vi intervjuet dem og stilte dem også spørsmål i selve programmet om opplevelsene deres.

Vi fant at deltakerne forholdt seg til programmet på to grunnleggende måter: den ene formen kaller vi «levendegjøring» («making come-alive»), den andre «tingliggjøring» («keeping un-alive») (Holter et al., 2020). Når deltakere tingliggjorde tenkte de på programmet som et objekt – et program – noe de ikke hadde en relasjon til, som ikke kunne tenke, føle, eller handle intensjonelt. Når de levendegjorde, derimot, tenkte de på programmet som en person – noen som kunne tenke, føle, bry seg om dem, og «holde et øye» med dem. Levendegjøringen bar form av en slags lek eller illusjon – deltakerne visste at programmet ikke faktisk var en person, men lagde seg allikevel forestillingen av programmet som en sosial aktør. For noen var levendegjøringen noe som de stort sett bare gjorde i øyeblikkene hvor de holdt på med programmet, dette kaller vi en «semi-sosial interaksjon». For andre kunne programmet bli et slags sosialt nærvær som de tenkte på også når de ikke aktivt holdt på med programmet, en slags «venn» eller «psykolog» - dette kaller vi en «semi-sosial relasjon». Til slutt var det noen deltakere som ikke levendegjorde i det hele tatt, disse sier vi hadde en «ikke-sosial interaksjon» med programmet. Disse elementene utgjør til sammen en relasjonell modell for automatisert terapi som vi tror kan forklare en stor bredde av programopplevelser.

I den neste studien (Holter et al. 2019) fant vi at både levendegjøring og tingliggjøring støttet en endringsprosess som vi kaller «å få endringsrom» («getting change-space»). Vi fant at noen deltakere opplevde mye sosialt press i forbindelse med det å slutte å røyke. Selv om det i seg selv kanskje ikke kom som noen overraskelse, ble vi overrasket over hvor dypt denne opplevelsen av press stakk for noen: de kunne føle seg presset selv av velmente råd og selv når den andre var tilsynelatende støttende. Vi skjønte at for noen var selve det å snakke med et annet menneske om røykeslutt en situasjon som gjorde at de følte seg presset – presset av det de forestilte seg at var den andres meninger og forventninger. Dette sosiale presset gjorde det vanskelig for dem å jobbe konstruktivt med egen røykeslutt, for de var så opptatt av den andre og relasjonen deres til den andre. Dette kaller vi å mangle endringsrom. For disse deltakerne ble relasjonen til røykesluttprogrammet annerledes, for gjennom tingliggjøring minnet de seg selv på at dette var et program som ikke kunne mene eller forvente noe som helst. Denne vissheten gjorde at de kunne fokusere på røykeslutten og hva som var riktig for dem. Samtidig gjorde levendegjøring at de allikevel opplevde programmet som en viss form for sosialt nærvær som støttet dem og «forsto». Dermed var det gjennom en semi-sosial relasjon til et e-helse-program – bestående av tingliggjøring og levendegjøring – at disse deltakerne fikk endringsrom til å jobbe konstruktivt med røykeslutten.

Denne forskningen kan brukes for å kunne utvikle bedre e-helse-programmer som er bedre på å støtte programbrukernes endringsprosesser, for eksempel når det gjelder avhengighet – men også i annen form for endring av helseatferd og i behandlingen av psykologiske plager gjennom e-helse. Hvorvidt relasjonsmodellen og endringsrom-modellen er overførbare til andre programmer og andre typer endring må avgjøres gjennom videre forskning, men vi mener det er gode holdepunkter for å anta at disse idéene kan være nyttige i mange sammenhenger hvor vi forsøker å støtte folk i deres anstrengelser for å gjøre gode endringer i sine liv.

Referanser

Holter, M. T. S., Ness, O., Johansen, A. B., & Brendryen, H. (2019). Getting Change-Space : A Grounded Theory Study of Automated eHealth Therapy Getting Change-Space : A Grounded Theory Study of Automated eHealth. The Qualitative Report, 24(7), 1636–1657.

Holter, M. T. S., Ness, O., Johansen, A. B., & Brendryen, H. (2020). Making Come-Alive and Keeping Un-Alive : How People Relate to Self-Guided Web-Based Health Interventions. Qualitative Health Research, 1–15. https://doi.org/10.1177/1049732320902456