Ros og kommentarer som debatt

Det å snakke på radio eller TV er krevende. Det er krevende å framstille vanskelige saker med mange detaljer og forbehold på en klar og lettfattelig måte. Man må oversette fra vanskelige til kommuniserbart. Men jeg har fått meg noe erfaring. Jeg vet noe om hva som skal til og hvordan det skal gjøres.

Min rolle er fagpersonens ekspertens. Jeg skal ikke formidle mine personlige meninger, men kunnskapen, vitenskapen. Det vi veit, ikke det vi tror eller det vi mener. Professor, dr.med. Sannheten. Forskerens rolle. Kunnskapen vår nye religion? Forskeren – vår nye yppersteprest?

Mer spesifikt her var det snakk om cannabis. Spørsmåene var enkle. Rett fram. Selv om svarende ikke var det. Hvor farlig er cannabis? Er cannabis farligere enn alkohol? Bør man legalisere cannabis? Og så svarte jeg på dette, så godt jeg kunne. En halvtimes sending.

Det er jammen meg mange som ser på TV en torsdags kveld. Starks etter sending strømmet det inn med sms-er. Hilsninger, ros, støtte, omtanke, omtale. Så godt å få ros. Å få positiv tilbakemelding til tross for at jeg ekspert. Det er ikke dårlig at folk tar seg tid til sånt. Og ikke tenker at ”han sikkert er så sikker på seg selv at at han ikke trenger det”. Jeg opplevd det som omsorgsfullt.

Man kunne jo tenkt seg at folk hev seg inn i debatten og sa seg enig eller uenig. Men nei, det var få som gjorde det. Kan hende at jeg er for autoritær. For ekspert. Folk ser ikke åpningen for å komme med noe av eget. Men kan hende at det faktisk er slik – at kunnskap er vår nye religion og at jeg ble sett på som ypperstepresten. Man diskuterer ikke med presten. I hvert fall ikke direkte.

Eller gjorde de det? Etterhvert begynte jeg å lytte til utsagnene. Med det andre øret. Kanskje var det debatt likevel? Debatt og kritikk og motsigelser slik de kommer fram når man snakker med en autoritet. Med en som vet – og som det derfor er litt vanskelig å være uenig med? Jeg moret meg med å høre på folks undertekster.

• Du framsto som ganske liberal. Hva skal jeg si til barna mine? Du har jo bare gitt dem vann på mølla, sa en mor med barn i opplevd risikosone, barn som hadde endret sine meninger og blitt hasj-liberale.
• Du var nokså balansert, men til slutt blir det nokså strengt. Cannabis er da ikke så farlig, sa en representant for en brukerorganisasjon.
• Du må ikke være så belærende, kommenterte en venn som er meget liberal, men ikke i forhold til narkotika.
• Du må ikke ha stripete skjorte på TV, uttalte min dresskledte kompis med mediebakgrunn.
• Du var jammen nervøs, uttrykte en eldre og omsorgsfull kollega.
• Du burde ikke være så politisk. Du representerer faget ikke dine personlige meninger, kommenterte en nabo som synes cannabis er noe dritt.
• Du virker så trygg – deg kan vi stole på, roste en medarbeider som hadde sett på.
• Takk for «to-the-point» og god informasjon – du var virkelig saklig og balansert, kom det fra en jeg ikke hadde snakket med på lenge.
• «Way-to-go» + 17 smilefjes kom på SMS fra en eldre bekjent jeg veit var høy den kvelden.

Så ble det altså debatt allikevel. Forkledd som kommentarer på min opptreden. Jeg såp det ikke først. Men da jeg begynte å skrive dem ned ble meningen ganske klar.

Tror du fremdeles ikke at man har seg selv som utgangspunkt og ser verden ut fra det? At all vurdering er subjektiv. Hør da hva min mor sa:

• Du er altfor beskjeden, synes jeg. Du burde vise deg mer fram! SMS fra mor.