Det offentlige behandlingstilbudet til rusmiddelavhengige pasienter er relativt godt utbygd her i Norge, men det har likevel sine begrensninger.
Rusmiddelavhengighet er et gjennomgripende livsproblem, og behovet for behandling og oppfølging i et livsløpsperspektiv kan være stort. Det offentlige hjelpeapparatet kommer ofte til kort i et slikt perspektiv.
Utilstrekkelig oppfølging etter avsluttet behandling er et velkjent problem. En følge av manglende oppfølging kan være raskt tilbakefall til rus for pasienten.
Å henvise pasientene til selvhjelpsgrupper kan være en mulighet til å hjelpe flere inn i, og vedlikeholde, et positivt forløp.
For rusfeltet er det i praksis de tolvtrinnsbaserte gruppene som har tilstrekkelig utbredelse til å være et reelt tilbud over hele landet (Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA)). Slike grupper kan pasienten selv oppsøke uavhengig av tiltak i det offentlige systemet.
I enkelte land (spesielt USA) finnes det sterke faglige føringer om å anbefale pasientene å bruke disse gruppene, og de oppfattes derfor på en helt annen måte som et supplement i en ettervernsfase enn hva som er vanlig i Norge (Kleber et al., 2007).
Ettersom de økonomiske rammebetingelsene setter en begrensning på hvor mye behandling som kan gis, har det profesjonelle behandlingssystemet i USA bevisst henvist pasienter til tolvtrinnsgruppene for å bedre effekten av egne tiltak (Olson, Jason, Ferrari & Hutcheson, 2005).