Primær skleroserende cholangitt (PSC) er en kronisk betennelsessykdom i gallegangene. Sykdommen rammer hovedsakelig unge menn i 30-35 årsalderen. I Norge er det omtrent 1 av 10.000 personer som får sykdommen. Mange av pasientene har også andre autoimmune sykdommer.
– PSC rammer både tarmen og leveren. Det er ofte i forbindelse med undersøkelse av tarmen at vi oppdager sykdommen, fordi minst 80 % av pasientene har samtidig inflammatorisk tarmsykdom, forteller Tom Hemming Karlsen, leder ved Norsk senter for Primær skleroserende cholangitt (NoPSC).
Det finnes ingen effektiv medikamentell behandling av sykdommen. PSC er derfor den vanligste årsaken til levertransplantasjoner i Norge.
– De fleste pasientene vil over tid få leversvikt. Mange tror at vi kan leve uten leveren, men slutter den å virke må vi ha en ny. Noen pasienter får også dessverre tilbakefall av PSC i den nye leveren og må ha flere transplantasjoner, sier han.
I tillegg gir sykdommen stor kreftrisiko.
– 10-20 % av pasientene får kreft i galleveiene, og kreft er i dag den vanligste dødsårsaken hos disse pasientene. Vi jobber hardt for å finne bedre metoder for å oppdage kreft så tidlig som mulig, sier Karlsen.
Norsk senter for PSC
NoPSC ble formelt etablert i 2008, men professor emeritus Erik Schrumpf og professor Kirsten M. Boberg ved Rikshospitalet har forsket på sykdommen i mer enn 30 år. Senteret har hatt en eventyrlig vekst og teller i dag 30 forskere på fire forskningsgrupper i Oslo og Bergen.
– Det finnes ingen lignende forskningsenheter i verden. Kombinasjonen av mange pasienter og en komplett forskningsportefølje hele veien fra laboratoriet til pasientene, har gjort det mulig for oss å utforme en forskningsstrategi og en stadig voksende internasjonal forskningsfamilie på PSC-feltet, sier Karlsen.
I 2007 inngikk NoPSC et partnerskap med Canica, et firma opprettet av Stein Erik Hagen, om 10 års finansiering. I denne perioden har senteret fått 100 millioner kroner til UiO.
Og satsingen gir resultater. Senteret har en stabilt høy forskningsproduksjon med flere titalls publikasjoner årlig på et svært høyt nivå. Denne våren fikk Espen Mehlum Jahre-prisen for fremragende forskning og Johannes Hov mottok ERC Starting Grant. Begge to er fremadstormende yngre talenter som har fått rom til å utvikle forskningen sin ved NoPSC. De to andre gruppelederne, Trine Folseraas og Mette Vesterhus, har også mottatt priser og viktige forskningsmidler.
Langsiktig finansiering gir muligheter
Ifølge Karlsen skyldes en vesentlig del av suksessen den langsiktige finansieringen de har fått fra Canica. Midlene har gitt senteret muligheten til å samtidig gjøre både langsiktig grunnleggende og høyrisiko forskning. Langsiktigheten har i tillegg gjort det mulig å fokusere på karriereutvikling.
– Vi har publisert artikler fra prosjekter som har tatt 8-9 år, og har kunnet utforske helt åpenbare kunnskapshull som en klassisk finansiør ikke ville gitt midler til. For oss har det vært viktig å gjøre det som måtte gjøres for å bringe feltet videre, selv om det vitenskapelig sett kan fremstå som litt kjedelig. I tillegg har vi kunnet ta stor risiko hvis vi har ment at noe har vært veldig viktig å avklare, forteller Karlsen.
Suksess tiltrekker seg talenter
– Midlene har gitt oss mulighet til å legge planer utover neste stipendiat- og postdoktorperiode. Det har vært nøkkelen til at vi har fått frem talentene våre. Folk slipper å konkurrere med hverandre og det er nok for alle å holde på med her. Den dynamikken som de flinke folkene skaper i samspill med hverandre når de får jobbe med lang tidshorisont, er veldig spennende, forteller forskeren.
Karlsen mener at høy kvalitet og gode rammebetingelser viktig for å tiltrekke seg flinke folk.
– Ved å knytte til oss dyktige forskere i gjestestillinger har vi systematisk bygget opp veldig høy standard innen sentrale metodeområder. En slik aktiv kalibrering av kunnskapen mot internasjonale aktører tror jeg er helt vesentlig for å være på høyden med forskningsfronten.
Må flytte kunnskapsfronten for å forstå sykdommen
PSC blir ofte referert til som «the last black box» innen leverforskningen, fordi det fortsatt er mye vi ikke vet. Hvorfor jobbe så mye med en sykdom som så få har?
– Jeg tror at vi ikke kan forstå PSC helt med dagens måte å tenke på. Jeg synes personlig dette er veldig fascinerende og vitenskapelig attraktivt at klassiske måter å tenke sykdom på ikke kan forklare observasjonene våre. Vi må flytte kunnskapsfronten på et fundamentalt nivå for å skjønne sykdommen. Sagt på en annen måte tror jeg at den dagen vi skjønner PSC, så har biologien forandret seg bittelitt, forteller Karlsen.
En autoimmun sykdom
Det viktigste enkeltfunnet NoPSC har gjort så langt var å finne ut at PSC er en autoimmun sykdom.
– Det var mange teorier, som at gallen var giftig og etset inn i gallegangene, eller at det var bakterier og infeksjoner fra tarmen. Vi har altså etablert at PSC er en autoimmun sykdom. Funnet vårt har betydning for videre forskning på behandlingsmuligheter, forklarer han.
Etter første tiårsperiode har de nå flyttet fokuset fra basalkunnskapen inn i behandlingsstudier.
– Mye av det vi har gjort i denne første perioden er å forstå sykdommen. Vi kan ikke kurere pasientene enda, men målet vårt for neste periode er å komme til et sted der vi har en tilgjengelig behandling for PSC-pasientene. Jeg tror at dette vil være mulig, og så ambisiøse mål mener jeg vi må ha når vi jobber med disse tidsperspektivene.
Felles innsats fra mange mennesker
For at en slik langsiktig forskningsfinansiering skal være vellykket, trengs det et minimum av ekspertise og tradisjon i et miljø fra før.
– Schrumpf og Boberg har møysommelig bygget opp ekspertise før denne tiårsperioden. Med begrensede midler skapte de en stabil og god plattform. Canica ga et springbrett videre, noe de aldri hadde villet gjøre uten den posisjonen miljøet allerede hadde, forteller forskeren.
Karlsen har forsket på PSC i snart 15 år, og hatt en lederrolle gjennom denne perioden.
– Det er et enormt ansvar å skulle forvalte en så stor sum penger på en god måte. Det er fullt mulig å bruke 100 millioner på forskning uten at det kommer noe godt ut av det. Dette er ikke et enkeltmannsforetak, men en stor gjeng med flinke folk som har hjulpet hverandre, jobbet hardt og ytt mer enn gjennomsnittet over mange år nå, påpeker han.
Selv smal forskning har generelle implikasjoner
– Ved å ha UiO som partner får vi en ramme og stabilitet som har vært viktig for oss. Canica har hele tiden vært aktivt engasjert i senterets forskning og fremdrift, noe som oppleves som meningsfullt og skaper en forpliktelse begge veier, forklarer Karlsen.
På bakgrunn av suksessen har Canica gitt senteret midler for en ny tiårsperiode, men denne gangen halvparten så mye. Ikke minst fordi senteret nå har kommet i en posisjon som gjør det lettere å skaffe forskningsmidler. Totalt utgjør nå finansieringen fra Canica under en fjerdedel av budsjettene.
– Støtten fra Canica har gitt oss et grunnlag som gjør oss konkurransedyktige og setter oss i stand til å hente inn forskningsmidler fra andre finansiører. Vi har i dag støtte fra ulike kilder som EU, NFR, Helse Sør-Øst, sier han.
Veldig mye av den forskingen som senteret gjør er også relevant for andre sykdommer, som generelle mekanismer av betydning for autoimmunitet og kreft.
– Vi ser at vi har opparbeidet oss både kunnskap og metoder som er attraktive for andre forskningsmiljøer i Oslo og Norge. Jeg tror, og det viser seg gang på gang, at selv det minste bittelille forskningsområdet kan generere generell kunnskap og ha generelle implikasjoner for andre områder av medisinen. Dette er en viktig kilde til inspirasjon for alle oss som jobber med PSC, sier Karlsen.