Lars Mehlum og selvmordsforebygging
Året startet med et voldsomt mediekjør allerede i romjulen 2019 for Lars Mehlum, professor og leder ved Nasjonalt senter for selvmordsforebygging og –forskning (NSSF).
– 2020 var et spesielt år på mange måter. Ari Behns selvmord spilte seg mye ut på nyåret. Sånne ting er umulig å forutse, men vi var ganske sikre på at det kom til å bli et voldsomt mediekjør. Vi var opptatt av å benytte anledningen til å gi informasjon og også dempe mulige uheldig effekter av den mediefokuseringen som var, forteller Mehlum.
Innen fagmiljøet finnes det egne begreper for dette. Werther-effekten er hvis du omtaler selvmord på bestemte måter i media som kan føre til smitteeffekter. Motsatt finnes Papageno-effekten, som vil si at hvis du går ut i mediene med visse typer budskap så kan du faktisk forebygge.
– Vi har tenkt at vi må være offensive og kloke, og vi må bruke anledningen til å sette dette på dagsorden. Derfor har vi, for første gang, planlagt og gjennomført folkeopplysningskampanjer. Det var både tilfeldige og planlagte mediefokuseringer som ble ganske omfattende i 2020.
Kunnskap til alle
På NSSF er de opptatt av å produsere informasjon som hvem som helst kan forstå.
– Vi er et forskningssenter og vår primære funksjon er å produsere kunnskap og formidle den gjennom ulike kanaler. Vi strekker oss langt for å gi et intervju, en kommentar, eller et råd til journalister hvis det er innen kompetanseområdet vårt, sier han og fortsetter:
– Fordi hvis ikke vi er på tilbudssiden, så risikerer vi at vi får useriøs formidling på temaet. Samtidig mener vi at åpenhet er veldig bra fordi tabuer, fortielse og myter er et veldig stort hinder for at folk kan få hjelp. Selvmord er et tema som fenger i mediene, og vet du hva du gjør så kan du formidle mye bra kunnskap.
Tips til andre forskere
– Mest av alt handler det om å formidle noen gode poenger på en kortfattet og konsis måte. En liten bit av kunnskapen som du kan si med én setning og så gjenta den flere ganger. Noe som er viktig, kunnskapsbasert og som folk kan forstå uten mye forkunnskaper, og som er nyttig og relevant. Jeg tror alle forskere kan gjøre sin forskning mer medierelevant og interessant. Hvorfor driver vi egentlig med denne forskningen? Hva kan det føre til på sikt?
– Hvis du gir journalistene veldig enkle sannheter, som de også fenges av, så glemmer de at de har tenkt å få deg til å spissformulere på en annen måte. Da blir de mer opptatte av fakta som jo er det vi vil. Hvis jeg vil at journalistene skal skrive ut fra mitt perspektiv så må jeg jo hjelpe dem. Be alltid om sitatsjekk, men vær positiv og hyggelig. Og si takk!
Gunnveig Grødeland og covid-19
Gunnveig Grødeland ble forskningskjendis i 2020 gjennom tydelig og klar formidling av kunnskap rundt covid-19, som bidro til å skille fakta fra spekulasjoner. Hun leder forskningsgruppen influensa og adaptiv immunitet ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, og har forsket på vaksiner mot pandemi i en årrekke.
– Det siste året har egentlig vært en balansegang mellom å prøve å bidra til at samfunnet har et akseptabelt forståelsesnivå av både risiko og hva vi faktisk står over, og samtidig forsøke å drive forskning videre, sier hun, og legger til:
– Jeg håper at jeg har bidratt til å senke terskelen for hva man kan bidra med som forsker, hva forskere kan si i media. Jeg har som prinsipp at når jeg presenterer informasjon så er det alltid underbygget med faktisk forskning og faktiske data.
Gjøre det så forståelig som mulig
En god formidler er for Grødeland en som er opptatt av at den hun prater med faktisk forstår det hun sier.
– Det har liten hensikt hvis jeg bruker de fine faguttrykkene jeg kan, for det vil ikke folk forstå. Det er bedre å gjøre det så forståelig som mulig uten at det blir så forenklet at det blir helt svart/hvitt. Jeg kan si at det er vanskelige vurderinger som gjøres, at det er flere perspektiver, men at rammene for perspektivene og fakta er ganske klare, sier hun.
Tips til andre forskere
Grødeland mener at det viktigste når man er i media er at man alltid er bekvem og kan stå inne for det man faktisk sier.
– Ta utgangspunkt i hvor grensene går for hva du vil uttale deg om. Det er viktig å vite at man har mulighet til å legge rammene selv. Så har man alltid mulighet til å kreve sitatsjekk. Det er også viktig å presisere at faglig uenighet i media ikke er noe å være redd for, det kan også styrke troverdigheten vår, forteller hun.
– Det er også ganske nyttig for samfunnsforståelsen å se hva folk er interessert i og hva de oppfatter som viktig. Det å delta i samfunnsdebatten tenker jeg er noe vi bør bli flinkere til som forskere, på alle nivåer. Det er en del av jobben vår. Det er en ganske god måte å synliggjøre hvorfor den ofte relativt usynlige kunnskapsproduksjonen vi driver på universitetet, faktisk er viktig for samfunnet, har konsekvenser og kan brukes. Så det håper jeg virkelig at flere tør å bidra til, sier hun.
Jøran Hjelmesæth og overvekt
Jøran Hjelmesæth forsker på et evig aktuelt tema som mange er opptatt av: kampen mot fedme og for en sunnere livsstil. Temaet ble ikke noe mindre aktuelt i 2020, ettersom fedme er en risikofaktor for covid-19. Hjelmesæth er professor ved UiO og senterleder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset Vestfold.
– For oss er formidling ren faglig egoisme fordi vi mener det er bra for senteret vårt. Men så mener vi også at det er veldig viktig for folk flest å høre om fedme. Jeg får veldig mye positive tilbakemeldinger fra folk der ute som setter pris på at jeg forenkler budskapet, sier han.
Ta mediehenvendelser seriøst
Noe av det viktigste han har lært i møte med media er å være forberedt på at de ikke ønsker den innfallsvinkelen man selv har. Så nå tar han sjelden kontakt med journalister selv.
– Det er ikke sikkert at hovedbudskapet ditt kommer frem. Tvert imot kan de ofte få frem ting som jeg ikke synes er like interessant. Erfaringen er at det blir mest rundt det de spør om. Hvis jeg klarer å lure inn litt av det jeg synes er viktig, blir det bra. Hvis jeg kommer med et forslag som de synes høres kjedelig ut, så blir det ikke noe ut av det, sier han.
Hjelmesæth mener man bør tåle det som forsker og at man bør ta henvendelser seriøst.
– Det er en fordel hvis man er interessert og synes det er gøy å mene noe, sånn som jeg gjør. Samtidig så er det arrogant å la være å svare journalister. Jeg mener at vi har en forpliktelse som forskere til å svare på mediehenvendelser, i hvert fall hvis du har greie på det de spør om.
Tips til andre forskere
– Mitt første tips er å være interessert i å fortelle folk der ute om faget ditt. Hvis du mener at det du driver på med kan være viktig for andre, må du også tørre å svare på spørsmål fra en journalist om faget som ikke er direkte relatert til egen forskning. Men det er også viktig å tørre å svare nei hvis du blir spurt om noe du ikke har greie på, sier han, og fortsetter:
– Det er også viktig å ha respekt for journalistens fag. Selv om de ikke kan mye om forskning, så kan de veldig mye om hva folk vil lese om og hvordan folk skal forstå det de skriver om. Man må ha respekt for at journalisten må forme ting på sin egen måte. Jeg lærer ofte formidling av journalister ut ifra deres spørsmål, og blir ofte tipset om studier jeg ellers ikke ville sett som kan være interessante.