Foto: Ine Eriksen, UiO.
Min forskning er del av forskningsgruppen forløp og utfall ved psykoselidelse. Målet til denne forskergruppen er å identifisere forskjellige sykdomsforløp ved psykotiske lidelser og kjennetegn ved disse, gjennom å gjøre longitudinelle studier av deltakere rekruttert ved sin første behandling.
Psykoselidelser er ofte alvorlige og belastende lidelser som får innvirkning på menneskers liv og fungering [1]. Å bli diagnostisert med en psykoselidelse er likevel ikke en klar indikasjon på et langt og alvorlig sykdomsforløp. Det er stor variasjon i hvordan sykdommen fortoner seg og hvordan utfallet blir for den enkelte. Noen responderer godt på medikamentell behandling eller blir friske nesten helt av seg selv, mens andre har plager over lang tid og responderer ikke like godt på medisinene [2]. Det brede spekteret av mulige utfall av psykoselidelser gjør det vanskelig å få entydige resultater i behandlingsstudier. Videre kompliserer det utviklingen av nye behandlingsmetoder og reduserer mulighetene vi har til å tilpasse behandlingen til den enkelte pasient.
Behandlingsresistens: Når etablerte behandlingsmetoder ikke strekker til
Omtrent en tredjedel av pasienter som får en psykoselidelse, opplever at etablert antipsykotisk behandling ikke er til hjelp. Det er allerede godt kjent at pasienter som ikke responderer på slik behandling, skal få mulighet til å forsøke medikamentet Klozapin [3,4]. For noen gir dette god effekt, men for andre er heller ikke dette tilstrekkelig for å bli bedre. Fordi vi har få behandlingsalternativer, blir noen pasienter utsatt for medikamentell behandling som kan gi både uønskede og alvorlige bivirkninger til tross for liten eller ingen klinisk effekt [5]. Det er foreløpig uklart om pasientgruppen som ikke opplever effekt av tradisjonell behandling, er en egen undergruppe eller om de representerer de alvorligste tilfellene [6]. For å kunne utføre nye og bedre studier, er det viktig å identifisere pasienter som ikke opplever effekt av behandlingen. Hvis ikke, vil man kunne anta at omtrent en tredjedel av deltakerne også i de nye studiene ikke vil respondere på behandlingen man prøver ut, og dette vil føre til redusert påvist effekt i studiene.
I mitt forskningsarbeid har jeg sett på om vi kan klare å identifisere pasientene som ikke ser ut til å respondere på vanlig behandling. Vi undersøker om disse pasientene har noen spesifikke kliniske egenskaper, forutsetninger, genetiske fellestrekk eller har vært utsatt for særegne risikofaktorer. Videre ønsker vi også å undersøke hvordan det går med disse pasientgruppene over en tiårsperiode. I tillegg vil vi fokusere på barndomstraumer som en spesifikk risikofaktor for behandlingsrespons, langsiktig forløp og utfall av førstegangspsykose.
Vi tenker at det er viktig å identifisere risikofaktorer for mer alvorlige og langvarige sykdomsforløp for å kunne komme til tidlig med rett behandling for den enkelte. Dersom vi kan si noe om hvem som trenger hvilken type behandling tidlig i forløpet, vil vi forhåpentligvis kunne være i bedre stand til å forebygge mer alvorlige forløp og utfall. Videre vil vi kunne bidra til å fordele ressurser i behandlingsapparatet på en god måte, samt muliggjøre bedre tilpasset behandling til hver enkelt pasient.