Morth ledet forskningsgruppen for membrantransport ved NCMM frem til han sluttet ved senteret i august 2019, etter å ha takket ja til et fast professorat ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU) i København.
Kan du fortelle litt om hvorfor du valgte å søke på gruppelederstillingen ved NCMM?
Jeg hadde alt jobbet fem år som postdoktor og universitetslektor i Danmark, men følte i økende grad at jeg var klar til å bli en selvstendig gruppeleder. Jeg var også bevisst på at hvis karrieren min skulle gå fremover, måtte jeg bruke litt tid på å jobbe i et annet laboratorium enn der jeg hadde fullført doktorgraden og postdoktorarbeidet mitt. Hvis du blir værende på samme sted for lenge, tror jeg det kanskje er vanskeligere å virke troverdig som selvstendig forsker.
Gruppelederstillingen ved NCMM ga løfte om tid og penger til å starte opp min egen gruppe og satse på mine egne prosjekter. Senteret var også nylig blitt etablert, så det var en fantastisk mulighet til å bidra til å bygge opp noe helt fra bunnen av. Det faktum at stillingen kunne forlenges etter de første fem årene var også viktig for meg. På dette tidspunktet hadde jeg allerede en datter, så sikkerheten forbundet med en langsiktig ansettelse var også veldig attraktiv. Å ha denne stabiliteten er veldig viktig hvis du skal flytte til et annet land og starte opp en helt ny gruppe. Det var også spennende å kunne bo og arbeide i et annet skandinavisk land.
Hvordan var det å komme til et senter som var i oppstartsfasen, samtidig som du var en av de første gruppelederne som ble rekruttert?
Selv om det var spennende og forfriskende å være en del av noe så nytt, var det naturlig nok også noen utfordringer knyttet til rollen. Det var ikke mange fasiliteter som var på plass da jeg startet, men mange av de tingene som manglet var bare av praktisk art. Jeg prøvde å bare akseptere situasjonen og gå videre. Med etterpåklokskap, hvis jeg noen gang skulle starte opp et forskningssenter fra bunnen av, tror jeg ikke jeg kunne ha gjort så mange ting annerledes.
Jeg og de andre nyrekrutterte gruppelederne følte absolutt at NCMMs SAB (Scientific Advisory Board) støttet oss på den tiden, de ga oss muligheten til å gjøre det vi ønsket. De forsto at det kom til å ta litt tid å få ting ordentlig på plass, siden vi var så nye. Ian (Mills) og jeg var de første gruppelederne som ble rekruttert, og vi begynte å samarbeide veldig tidlig. Det var veldig nyttig å ha noen som var i samme båt som meg, og som delte noen av mine forskningsinteresser. Vi hadde forskjellig lederstil, men vi supplerte hverandre godt. Det tok litt tid før vi publiserte noe sammen, men helt fra starten av tenkte vi på hvordan vi kunne fungere sammen.
En ting som kunne ha vært nyttig, ville ha vært å snakke med Ian om forskningsplanene hans før jeg begynte, for å finne ut hva slags idéer han hadde og hvordan vi kunne tilpasse oss hverandre. Erlend (Nagelhus) var også en flott kollega i denne tidlige fasen. Han var ikke fysisk til stede på NCMM slik som oss, men det var godt å ha noen som forsto det norske systemet i nærheten.
Hva var planene dine for din første gruppe? Hva var for eksempel hovedfokuset når det gjaldt å rekruttere folk?
Jeg har alltid fokusert på personlighet når det gjelder rekruttering. Ved Århus Universitet, hvor jeg var før jeg begynte ved NCMM, hadde vi en veldig fin gruppedynamikk. Jeg fikk overbevist en av postdoktorene der om å bli med meg til NCMM, og dette bidro til å holde lagånden sterk. Jeg har alltid prøvd å bygge opp et inkluderende miljø der alle er åpne for å hjelpe hverandre. Forskning er i stor grad en lagprestasjon, og du kan ikke ha superindividualister som bare fokuserer på sin egen karriere. Jeg trengte folk som ønsket å hjelpe til med litt av alt, og som også var villige til å gjøre ting som ikke var en del av stillingsbeskrivelsen deres. Jeg hadde også en tendens til aldri å ta den «beste» kandidaten på papiret, men valgte heller folk basert på kjemien vår, og om jeg trodde de ville passe inn med resten av gruppen. De måtte selvsagt også vise godt potensial og ha idéer om hva de ønsket å gjøre med forskningen sin.
I begynnelsen var jeg litt frustrert over rekrutteringssystemet som var pålagt av Universitetet i Oslo, med krav om at det alltid måtte være tre personer i ansettelseskomitéen. Men med erfaring og etterpåklokskap innser jeg nå hvorfor det er så viktig med flere synspunkter.
Hva setter du mest pris på fra tida som gruppeleder ved NCMM?
Jeg likte veldig godt å være assosiert med noe som føltes større enn meg selv, og å være en del av noe så nytt. Jeg følte det som om jeg hoppet utfor et stup uten egentlig å vite hva som ble det neste – dette er noe jeg alltid har likt. Jeg likte det å kunne utnytte en mulighet som dukket opp, i stedet for å måtte følge en bestemt plan. Jeg har aldri vært en person med tunnelsyn når det er snakk om forskningsidéer. NCMM kunne tilby meg både tid og rom til å forfølge denne måten å tenke på. Hvis jeg ikke hadde vært på NCMM, så ville jeg muligens aldri ha endt opp med å arbeide med den typen prosjekter jeg jobbet med. Jeg hadde tilstrekkelig finansiering, og det relativt lange engasjementet ga meg mye frihet. Jeg slet litt med det faktum at senteret ikke så ut til å ha en klar visjon når det gjaldt forskningsretning, men til syvende og sist var dette en fordel fordi jeg følte at jeg virkelig kunne forfølge interessene mine i stedet for å måtte tilpasse meg et rigid system.
Hva syntes du var mest utfordrende ved å være gruppeleder ved NCMM?
Jeg syntes det var ganske utfordrende å tilpasse meg det norske akademiske miljøet. Som ny gruppeleder ved et nytt senter, og i tillegg som ny i Norge, følte jeg meg noen ganger alene og litt koblet fra resten av forskningsmiljøet. Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville ha vært for en som i tillegg ikke kunne forstå språket. Det var tøft å komme inn i et miljø hvor du måtte starte opp masse fra bunnen av, og i tillegg måtte bekymre deg for ting som for eksempel norsk selvangivelse og å ordne med bankkonto. Det føltes noen ganger som om det kanskje ikke var så mye forståelse for hvordan det var å være ny i Norge. Men nå kan jeg si at jeg innser at dette ikke er et spesielt trekk ved Norge, siden jeg har slitt med de samme tingene etter å ha flyttet tilbake til Danmark.
Jeg var imidlertid i stand til å bygge mine egne nettverk for støtte. NCMM oppmuntret meg til å finne en mentor, og via en rekke tilfeldigheter møtte jeg og kom godt overens med professor Oddmund Bakke (Institutt for biovitenskap, UiO) som jeg fortsatt skriver artikler med. Jeg var veldig heldig å ha en erfaren professor som Oddmund som jeg kunne stole på og betro meg til når jeg trengte det. Selv om han jobbet med cellulær biologi og jeg jobbet med strukturbiologi, fikk vi til å publisere flere artikler sammen ved å dra nytte av hverandres teknikker! Han kunne også vise og lære meg mye om grunnleggende ting ved universitetet og hvordan det fungerte.
Føler du at «EMBL-modellen» (5+4-årskontrakt, med gjennomgang, vektlegging av internasjonal rekruttering osv.) var nyttig med tanke på å forberede deg på å gå videre til en fast professorstilling?
5+4-årskontrakt var et veldig godt utgangspunkt for meg som fersk selvstendig gruppeleder, fordi det ga meg tid og rom til å gjøre ting på den måten jeg ønsket med tanke på å bygge opp gruppen min og starte opp forskningsprosjekter. Da jeg søkte på gruppelederstillingen, var det ikke umiddelbart klart hva NCMM ønsket, og jeg tror dette virket til min fordel. Ulempen var at jeg brukte mye tid og energi på å etablere meg da jeg ble ansatt, og selv om fem år høres ut som lang tid, går det fort. Jeg føler også at det kunne ha vært gjort mer for å prøve å integrere gruppeledere i det norske systemet. Etter at engasjementet er over, drar mange tilbake til hjemlandet eller drar et annet sted istedenfor å bli i Norge. Den store investeringen som gjøres i dem i oppstarten er litt bortkastet hvis de forlater Norge når kontrakten går ut.
Har du noen råd som kan hjelpe gruppeledere som starter ved NCMM – er det for eksempel noe som kan forbedres når det gjelder å integrere nye gruppeledere ved senteret?
Det som hjalp meg i starten, var å begynne å samarbeide så snart jeg kunne. Det er viktig å prøve ut nye ting i en tidlig fase når du har muligheten, og ikke vente til senere, når du må forholde deg til tidsfrister og andre forpliktelser. Du må også sørge for å dra nytte av alt som kommer din vei. Hvis det er mulig å sette av noe av budsjettet ditt til større prosjekter, så tror jeg det også kan lønne seg. Jeg hadde for eksempel stor nytte av såkornmidlene som tilbys som en del av NCMM Associate Investigator-initiativet. Hver av tildelingene jeg fikk, medførte noe nytt for meg – for eksempel en ny samarbeidspartner eller noe nytt utstyr. For eksempel ble Incucyte-maskinen ved NCMM kjøpt inn ved hjelp av en av disse tildelingene, og jeg og flere andre gruppeledere brukte den masse. Så i det store og det hele fikk både jeg og mine kolleger dratt nytte av denne typen muligheter.
Hvilke råd vil du gi til yngre forskere som ønsker å bli gruppeleder?
Det er viktig å være klar over at din første vitenskapelige idé kanskje ikke er din beste. Det er også viktig å være klar over at din egen karriere ikke alltid kan komme først. Du må sørge for at de du er ansvarlig for er fornøyde og godt tatt vare på. Du må sørge for at de får sine publikasjoner og akademiske grader, selv om det kan gå ut over sjansene dine for å få publisert en innflytelsesrik artikkel. Det er også greit å bare publisere noe når du kan, og ha selvtillit til å jobbe videre i håp om at det fører til noe bedre. Og hvis det ikke gjør det, så er det ikke verdens ende! Fra mitt perspektiv har denne innstillingen fungert bra for meg. To av mine tidligere PhD.-studenter dro også tilbake til Danmark. Nå møtes vi når vi kan, og vi jobber med noen prosjekter sammen. Min investering i fremtiden deres den gangen har derfor lønnet seg og gitt meg ytterligere fordeler.
NCMM rekrutterte tre unge gruppeledere i 2009–10, og dessverre døde en av dem, professor Erlend Nagelhus, svært uventet i januar 2020. Har du noen minner om ham som du ønsker å dele?
Erlend var alltid så hjelpsom, og han hadde en oppriktig interesse for andre. Han var en stor foredragsholder, og hans prestasjon som disputasleder var enestående. Han hadde en veldig fin stil som gikk på å kunne fortelle en personlig historie som på en eller annen måte kunne relateres til arbeidet som studenten presenterte – han var dyktig på dette, og det bidro til å gjøre kandidaten rolig. Han snakket dessuten ikke bare om hvor mye han brydde seg – han viste det gjennom sine handlinger. Han var ekstremt oppmerksom overfor folk, og kunne roe ned enhver situasjon. Jeg savner ham virkelig.
Hva savner du mest med Norge og NCMM?
Når det gjelder Norge, så verdsatte jeg i sin tid kanskje ikke fullt ut mentaliteten som gikk på balanse mellom jobb og fritid. Det kunne til tider være frustrerende når jeg trengte noe raskt, og vedkommende ikke var tilgjengelig eller treg til å svare på e-postene mine. Men jo mer erfaren jeg har blitt, jo mer erkjenner jeg hvor viktig denne balansen er. På dager med mye stress, var det så fint å kunne gå ut på tur i skog og mark, eller å kunne ta en skitur. Oslo har en veldig spesiell beliggenhet, og byen og områdene rundt var fantastiske for familien min. Vi savner ting som å gå på sopptur i skogen, og komme hjem med poser på poser med kantareller. Slike ting er det ikke så mye av i Københavns-området.
Når det gjelder NCMM, savner jeg kollegene mine. Vi var alle i samme båt, så utfordringene og oppturene føltes alltid som noe vi alle delte. Jeg bygde opp en fantastisk gruppe der, og vi gjorde noen store forskningsfunn og fremskritt. Jeg savner også friheten som fulgte med det å være en ung gruppeleder – NCMM var i liten grad et hierarkisk system. Det er helt klart annerledes å være erfaren professor.
Kan du til slutt fortelle oss litt mer om din nye rolle ved DTU og hva forskningsfokuset ditt vil være der, og om du planlegger å samarbeide med NCMM eller andre norske forskningsmiljøer?
Jeg tror jeg alltid har vært ganske interessert i samarbeid, og ivrig etter å jobbe med folk der jeg kan. Jeg jobber fortsatt med NCMM gruppeleder Irep Gözen – vi har sendt inn to søknader om finansiering sammen, og selv om vi ennå ikke har lykkes, planlegger vi å gjøre mer. Dette samarbeidet kom i gang etter at jeg ble mer interessert i den biofysiske verden – før jeg begynte ved NCMM var jeg en ren strukturbiolog. Jeg prøver nå å forstå lipid-protein-interaksjoner bedre, og spesielt systemet for transport av magnesium, som var noe jeg fokuserte på da jeg var ved NCMM. Det fungerte perfekt at Irep og gruppen hennes var etablert for å kunne lage lipid-vesikler, noe som kunne hjelpe meg i min forskningen. Min tidligere doktorgradsstudent, Julia Weikum, har jobbet med lipid-protein-interaksjoner for sin grad, og hun forsvarte avhandlingen sin nå i november. Hadde jeg visst at så mange store strukturbiologer, som Hartmut (Luecke) og Nikolina (Sekulic) ville bli ansatt, kunne jeg kanskje ha blitt værende litt lenger for å jobbe mer med lipidrelaterte prosjekter. Men jeg begynte å føle at forskningen min ikke helt passet inn med presisjonsmedisin-retningen som NCMM gikk inn for.
En av mine første artikler som kom ut fra NCMM, var med Stefan Krauss, en av grunnleggerne av NCMM som nå jobber ved Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus. Han prøvde å finne ut hvordan et stoff han jobbet med, bandt seg til et bestemt protein, kalt PARP5-familien, og han trengte noen til å krystallisere det. Han hadde en sekretær som jobbet med å fullføre mastergraden sin, og det ga mening for henne å komme til NCMM og fullføre rensingen med veiledning fra meg. Vi endte opp med å generere krystallene, og senere publiserte vi en artikkel som har blitt sitert over 50 ganger. Vi har nettopp publisert en ny artikkel sammen i år (2020), så det har vært et langsiktig samarbeid. Den første artikkelen endte da opp som grunnlag for å få en tildeling fra Norges forskningsråd, som finansierte Harmoni (Perdreau-Dahl) som postdoc i min gruppe i fire år. Dette er et fint eksempel på at samarbeid kan være veldig langsiktige, og ikke nødvendigvis trenger å resultere i konstante publikasjoner. Vi oppdaget en ny mekanisme for et helt ukjent protein kalt SSSCA1. Dette var et prosjekt som jeg ikke i min villeste fantasi ville ha startet opp hvis jeg ikke hadde hatt tid til å utforske og prøve ut nye ting.