Schizofreni og bipolar lidelse er blant de mest alvorlige og kostbare psykiske sykdommene i den vestlige delen av verden. Livstidsprevalensen for hver av tilstandene er omtrent én prosent, det betyr at én av hundre personer forventes å rammes en eller annen gang i løpet av livet. Det er fremdeles uklart nøyaktig hva det er som forårsaker sykdommene. Gjentatte studier har imidlertid vist at biologisk arvelighet er en betydelig bidragsyter, og at en slik arvelighet i kombinasjon med en rekke ulike miljøfaktorer kan føre til utvikling av psykisk sykdom. Formålet med mitt doktorgradsprosjekt er å undersøke hvordan forandringer i en persons genetiske sammensetning bidrar til de mange og varierte symptomene som kjennetegner schizofreni og bipolar lidelse.
Genenes aktivitetsnivå
To rådende og til dels konkurrerende teorier har lenge dominert den faglige debatten om genenes rolle i utviklingen av alvorlige psykiske lidelser. Mens begge teoriene er enige om at gener utgjør en viktig årsaksfaktor, er de uenige om hvorledes genene påvirker sykdomsutviklingen. Den første og eldste teorien hevder at strukturelle feil i et veldig lite antall gener, kanskje til og med ett eneste gen, er nok til å øke sykdomsrisikoen betraktelig. I følge den andre teorien er økt sykdomsrisiko et resultat av mange hundre eller mange tusen gener. Det individuelle bidraget fra hvert av disse genene vil aldri være nok til å påvirke sykdomsutfallet på noe vis, men den samlede effekten kan være tilstrekkelig. Senere forskning har for det meste gitt støtte til denne siste teorien.
Genetiske studier har så langt identifisert mer enn hundre risikogener for schizofreni alene. Et interessant funn fra denne forskningen, er at de strukturelle forandringene som er oppdaget, nesten utelukkende befinner seg på områder mellom genene og ikke innad i genene. Forskere tror av denne grunn at arvestoffets bidrag til psykiske lidelser går via endringer i genenes aktivitetsnivå fremfor endringer i deres funksjon. Genene fungerer med andre ord slik som de skal, men de er av ulike grunner skrudd for mye opp eller ned. Et viktig ledd i arbeidet med å forstå det biologiske grunnlaget for schizofreni og bipolar lidelse, er derfor å bedre forståelsen av hvordan genenes aktivitetsnivå hos mennesker med psykiske lidelserer skiller seg fra det man finner hos friske personer.
Ny teknologi og nye muligheter
Nye metoder har gjort det mulig å undersøke det genetiske materialet til mange hundre personer samtidig. Ved å ta i bruk disse metodene, håper jeg i mitt doktorgradsarbeid å kunne utforske de sykdomsfremkallende forandringene i genenes aktivitetsnivå mer detaljert og i større skala. Ved å identifisere i hvilken grad ulike gener er regulert opp eller ned og hvordan det biologiske samspillet mellom disse genene påvirker hjernens oppbygning og funksjon, vil vi kunne komme et stort skritt nærmere en forståelse av det arvelige grunnlaget for alvorlige psykiske lidelser. Denne kunnskapen vil være nødvendig for å utvikle ny og bedre medikamentell behandling av schizofreni og bipolar lidelse.
Referanser
- Gratten et al (2014). Large-scale genomics unveils the genetic architecture of psychiatric disorders. Nature Neuroscience, 17(6): p. 782-790.
- McCarro, Feng, and Hyman (2014). Genome-scale neurogenetics: methodology and meaning. Nature Neuroscience, 17(6): p. 756-763.
- Schizophrenia Working Group of the Psychiatric Genomics Consortium (2014). Biological insights from 108 schizophrenia-associated genetic loci. Nature, 24;511(7510):421-7.
- van de Leemput, Glatt, and Tsuang (2016). The potential of genetic and gene expression analysis in the diagnosis of neuropsychiatric disorders. Expert Rev Mol Diagn, 16(6): p. 677-95.