Bipolar lidelse er en alvorlig psykisk lidelse som rammer 1 % av befolkningen (Grande et al., 2015). Den er beskrevet siden antikken og finnes i alle kulturer. Lidelsen kjennetegnes av vekselvis tunge depresjoner og oppstemte faser (primært manier eller hypomanier), med varierende grad av stabilt stemningsleie innimellom. Det forekommer psykotiske symptomer hos omtrent halvparten av pasientene, og det er store forskjeller i debutalder og sykdomsforløp.
Nåværende klassifisering av bipolar lidelse er basert utelukkende på kliniske representasjoner. Forskjellen mellom de ulike typene, bipolar type I og type II, er basert på alvorligheten av oppstemte faser. Det finnes ingen form for validerende biologiske markører som kan underlette diagnose. Det er derfor innenfor forskningen forsøkt å finne valide undergrupper som kan være til hjelp i behandlingsplanlegging og prognose, samt for å finne det genetiske underlaget til lidelsen.
Bipolar lidelse har en sterk genetisk komponent, og helgenomstudier peker på at flere vanlige single nukleotidvarianter (SNP) med liten effekt er involvert. Nyere metoder tar høyde for multiplisiteten av gener som er involvert, ved å gi informasjon om den kumulative genomiske risikoen, og kan forklare en større proporsjon av den genotypiske variansen enn metoder som kun ser på enkelte gen.
I summeringsstatistikk der forskjellene i variansen mellom pasienter og friske kontroller representeres i et oppdagelsesutvalg, kan hvert individ gis en polygen risikoskåre i et annet uavhengig replikasjonsutvalg. Denne metoden kan brukes til å teste sammenhengen mellom polygen risikoskåre og kliniske trekk i replikasjonsutvalget.
Vi har brukt metoden for å validere bipolare undergrupper fra et genetisk perspektiv. Hensikten med denne studien var å undersøke hvorvidt en bipolar polygen risikoskåre kan validere undergrupper i bipolar lidelse (bipolar type I- jamfør bipolar type II- lidelse, psykosehistorikk jamfør de uten slike opplevelser, forskjellige grupper i debutalder eller polariteten til første episode).
I vår studie fant vi nominelle signifikante forskjeller i bipolar polygen risikoskåre mellom pasienter med og uten psykosesymptomer. Det indikerer at disse typene av bipolaritet kan utgjøre distinkte subgrupper av lidelsen, basert på deres polygene arkitektur. En oppdeling av bipolar lidelse med og uten psykosesymptomer kan representere en mer gjeldende klassifisering enn dagens diagnostiske undergrupper (Aminoff et al., 2015).
Fremtidige prosjekter har fokus på emosjoner, og da særlig symptomet affektlabilitet. Affektlabilitet innebærer raske svingninger i intens affekt, samt vansker med å regulere disse svingningene eller deres atferdsmessige konsekvenser (Marwaha et al., 2014). Det ser ut som om at ved siden om økt affektlabilitet ved maniske/hypomane faser, øker også symptomet ved depresjon hos pasienter med bipolar lidelse. Dette ser man ikke i samme grad ved unipolar depresjon. Videre er affektlabilitet til stede mellom episoder hos pasienter med bipolar lidelse i større grad enn hos friske kontroller (Aminoff et al., 2012). I fremtidige prosjekter planlegger vi å utforske affektlabilitet hos pasienter med bipolar lidelse og dets forhold til polygen risiko, samt forskjellige miljømessige og kliniske faktorer. (Se også Trine Vik Lagerberg og Monica Aas).
Referanser
- Aminoff, SR., Tesli, M., Bettella, F., Aas, M., Lagerberg TV., Djurovic., Andreassen OA., Melle I. (2015). Polygenic risk scores in bipolar disorder subgroups. J Affect Disord. 1;183:310-4.
- Aminoff, SR., Jensen, J., Lagerberg, TV., Hellvin, T., Sundet, K., Andreassen, OA., Melle, I. (2012). An association between affective lability and executive functioning in bipolar disorder. Psychiatry Res. 198, 58-61
- Grande, i., Berk, M., Birmaher, B., Vieta, E. (2015). Bipolar disorder. Lancet [Epub ahead of print
- Marwaha, S., He, Z., Broome, M., Singh, S.P., Scott, J., Eyden, J., Wolke, D., (2014). How is affective instability defined and measured? A systematic review. Psychol Med 44, 1793-1808.