.jpg)
De 17 hovedmålene
FNs bærekraftsmål er delt inn i 17 hovedmål der mål nummer tre fokuserer på helse og helseutfordringer. Det kan være å få en slutt på HIV-epidemien, å redusere dødeligheten av ikke-smittsomme sykdommer samt fokus på en mengde andre helseutfordringer vi står overfor. So far, so good, som man sier på engelsk. Problemet er bare at det ikke er helt enkelt å si hva ‘bærekraftig helse’ egentlig betyr. Én ting er å nå FN sine bærekraftsmål innen deadline i 2030, en annen ting er å tenke bærekraft inn i helse både internasjonalt, nasjonalt, lokalt og individuelt.
Et godt eksempel: Antibiotikaresistens
Et eksempel på hvordan bærekraft kan kobles til helse er bruken av antibiotika. Som mange vet er antibiotikaresistens et økende problem. Her kan vi si at bærekrafts-tenkning tilsier at vi skal bruke mindre antibiotika her og nå for å redusere resistens i fremtiden.
Vi har også andre eksempler på helseutfordringer som krever et rammeverk som fokuserer på bærekraft. I Norge, USA og flere andre land har legeforeninger lansert det som i Norge kalles ‘Kloke valg’-kampanjer. Disse fokuserer på å få ned overutredninger, overdiagnostikk og overbehandling. Men hvordan får vi disse ned? Et tema jeg er interessert i er nettopp sammenhengen mellom gode valg, vitenskapelige bevis, sosiale normer og sosiale faktorer som påvirker våre valg når det gjelder helse. Det er her kombinasjonen bærekraft og helseutdanning kommer inn i bildet.
Senter for bærekraft i helseutdanningen
Tidligere i år fikk Det medisinske fakultet støtte til å opprette et Senter for fremragende utdanning, Centre for Sustainable Healthcare Education (SHE). SHE har som mål å utdanne helsepersonell som evner å ta FN-målene med i sine vurderinger og beslutninger. Å kombinere tilgjengelig forskningsbasert kunnskap, pasientenes verdier og preferanser og helsepersonellets kompetanse må ligge til grunn. Vi som jobber med SHE er godt i gang med å tenke nytt rundt helse, helseutdanning, kloke valg og bærekraft.
Bærekraftig, ja. Men hvordan?
Så kan man spørre seg selv; hvordan kan vi jobbe best med denne tematikken? For å inkludere bærekraft som en ny dimensjon innenfor helseutdanningenbruker vi fem hovedområder som UNESCO har forsket seg frem til.
De fem er:
1) Systemtenkning
Se på systemene samlet: Analysere sammenhengen mellom helse og miljø, sosio-økonomiske forhold og samfunnet sett under ett.
2) Fremtidstenkning
Studenter og helsepersonell må vurdere fremtidige konsekvenser for mulige ikke-bærekraftige valg. Et eksempel på dette er overforbruk av antibiotika nå, som gir konsekvenser for fremtidige generasjoner.
3) Normativ tenkning
Studenter og helsepersonell skal kunne ta vanskelige etiske valg og vurderinger.
4) Strategisk tenkning
Studenter og helsepersonell skal lære hvordan man veileder og leder andre. Det kan for eksempel gjøres gjennom mentor-ordninger for studenter generelt eller for egne yrkesgrupper.
5) Samarbeid
Vi fokuserer på å bruke tverrfaglig kompetanse slik at helsepersonell kan samarbeide med både andre fagfeller, pasienter og pårørende.
Disse fem hovedområdene bruker jeg i min egen forskning, og ved SHE skal de innføres i helseutdanningen. Tanken er å arbeide frem en ny utdanningsmodell hvor studentene lærer seg å ta kloke, fremtidsrettede beslutninger som nettopp dermed er bærekraftige.
Fellestrekk ved pandemiene COVID-19 og HIV
I min egen forskning har jeg i det siste sett på nettopp hvordan systemtenkning, fremtidstenkning og normativ tenkning har påvirket FNs bærekraftsmål inn mot HIV-feltet. Jeg synes det er særlig interessant å se hvordan bærekraft som ideologi noen ganger kan få uønskede resultater som i noen tilfeller ikke er bærekraftige, fordi de ikke er tuftet på de fem hovedområdene over.
I helsepolitikk og fagområdet global helse er man ofte for opptatt av å telle resultater og ser i altfor liten grad på mer komplekse, dynamiske og fremtidsrettede mål. Dette har blitt veldig aktuelt under COVID-19 pandemien. Pandemien utfordrer oss alle sammen til å nettopp måtte tenke på både system-nivå, individ-nivå og fremtidsrettet. Pandemien tvinger oss også til å tenke tverrfaglig.
COVID-19 og HIV har det til felles at begge pandemiene trenger bærekraftig respons som bygger på nettopp de hovedområdene over. De må ligge til grunn for å tenke nytt rundt helse, helseutdanning og verdivalg. På denne måten får vi bærekraftige beslutninger som både kommer individet, lokalsamfunnet, nasjonene og det internasjonale selskap til gode, uten at det skal gå på bekostning av fremtidige generasjoners helse.
