Medisinbloggen

Hvordan påvirker korona oss i 2021?

Vi gleder oss til vi har en god vaksine på plass og kan leve normalt igjen. Men når skjer det? Og hvordan blir 2021? Vi har spurt noen av våre eksperter.

Nå kommer de første vaksinene. Vi har spurt noen av våre eksperter om hva de tenker om temaer som vaksine, koronabølger og andre ettervirkninger av pandemien. Kan det også hende at vi har fått noen positive erfaringer? Her kan du lese hva de ser for seg for året vi har foran oss.

Når vil vi ha vaksinert så mange at livet går tilbake til det normale?

Bildet kan inneholde: person, klær, hår, leppe, kinn. Gunnveig Grødeland: Vi kan begynne å vaksinere de første rundt nyttår og det vil nok ta rundt en måned etter første vaksinering før de vaksinerte har fått dannet immunresponser som kan gi god beskyttelse mot SARS-CoV-2. Når det gjelder retur til det normale, vil det her være minst like viktig hvem som er vaksinert, som hvor mange. De mest sårbare for alvorlig Covid-19 er eldre, og spesielt de som er på sykehjem og/eller har underliggende sykdom. Dersom man kan benytte vaksinering for å beskytte risikogruppene, vil det være enklere å åpne opp samfunnet igjen. Det vil da være spesielt viktig å vaksinere for å opprettholde helsevesenet sin evne til å fungere godt, samt å hindre smitte inn på sykehjem og aldersboliger. Helsearbeidere sitter her i en nøkkelrolle, så de vil jo være et naturlig utgangspunkt.

Det har for øvrig vært en del diskusjon rundt hva som skal til for å danne flokkimmunitet. Anthony Fauci, direktør i NIAID, har estimert at man trenger rundt 75% vaksinerte for å få dannet flokkimmunitet mot SARS-CoV-2. Ettersom vi nok ikke får et tilstrekkelig høyt antall vaksiner tilgjengelig for befolkningen før rundt sommeren, vil det være naturlig å se på utvikling av flokkimmunitet som en kombinert effekt av vaksinering og naturlig eksponering.

Nils Chr. Stenseth: Så snart vi får vaksinert det mest sårbare grupper, bør vi kunne åpne samfunnet. Vi må akseptere at koronaen vil være med oss på tilsvarende måte som vanlig influensa er med oss – og der noen personer dør hvert år etter å ha blitt smittet.

Hvordan vil smittebølgene se ut fremover?

Kommer det en tredje bølge, eller blir bølge to langvarig og varer godt inn i 2021? Må vi vente til sommeren før det roer seg?

Anne Spurkland: Dette er det vanskelig å spå noe om. Jeg personlig trodde i sommer og tidlig i høst at vi skulle klare å unngå en ny smittebølge, men det er jo hele tiden en avveining mellom ulike hensyn som gjør at myndighetene for eksempel lander på at arbeidsinnvandrere ikke skal hverken i karantene eller testes før de kan gå på jobb. Det har vært en viktig driver av smittebølgen i høst, som i alle fall ikke jeg forutså. På samme måte kan tiltakstrøtthet i befolkningen bli en viktig driver av en ny smittebølge, slik vi delvis ser for eksempel i USA, der smittevern er blitt sterkt politisert og mange til og med tror at covid-19 ikke finnes som noe problem.

Gunnveig Grødeland: SARS-CoV-2 har spredd seg i så store deler av den globale befolkningen, at vi trolig må forberede oss på at varianter av SARS-CoV-2 vil forårsake mer eller mindre årlige utbrudd (omtrent som influensa) fremover. Håpet er jo at vi nå kan få dannet tilstrekkelig immunitet mot SARS-CoV-2 i befolkningen til at fremtidige utbrudd mer vil likne på de koronavirusene som hvert år forårsaker forkjølelser i en andel av befolkningen.

Det vi så i 2020, var at spredningen av SARS-CoV-2 ble kraftig redusert frem mot sommeren, og så tok seg opp igjen på høsten. Det indikerer at det vil kunne være mulig å åpne samfunnet opp igjen utover våren i stor grad, etter at man har vaksinert for beskyttelse av risikogrupper. Så er det viktig å ha vaksiner tilgjengelige for å kunne vaksinere en større del av befolkningen slik at vi kan hindre en ny oppblomstring høsten 2021.

Nils Chr. Stenseth: Vi må nok lære oss å leve med at det blir perioder med en del mer spredning, noe som av ulike grunner temmelig sikkert vil skje hver høst og vinter. I den perioden er kroppen mer svekket enn i sommermånedene, vi er mer innendørs og kommer dermed mer i nærkontakt med hverandre – smittede og friske.

Hvilke medisinske ettervirkninger av pandemien kan vi se for oss?

Nils Chr. Stenseth: Vi hadde ikke den nødvendige medisinske beredskap når koronaen slo inn over oss – til tross for at en slik pandemi var forventete å komme. Det er å håpe at vi er bedre rustet når neste pandemi kommer – for den vil før eller seinere komme. Det er også mitt håp at man satser mer på forskning rundt pandemier – hvordan disse utvikles i tid og rom.

Ole Andreassen: Jeg tror vi vil se et mønster hvor man først finner behandling/vaksine for selve viruset, så finner man bedre behandling og tiltak for kroppslige følgetilstander (slik som påvirkning av hjertet eller lunger), og så til slutt begynner man å bli mer oppmerksom på de psykiske problemene som oppstår.

Anne Spurkland: I forhold til sykelighet knyttet til covid-19 tror jeg vil se at en god del personer kommer til å slite med ettervirkninger av covid-19 i ganske lang tid. Det vil forhåpentligvis kunne gi oss ny kunnskap om hva en virusinfeksjon generelt kan utløse av postvirale plager, og også hva akkurat dette viruset kan forårsake.

På mer generelt grunnlag håper jeg ettervirkningene av pandemien vil være at vi ikke glemmer at dette kan skje, og at vi er bedre forberedt neste gang. Vi trenger en god nok smittevernberedskap, slik at helsevesenet har tilstrekkelig personlig verneutstyr til at alle som kommer i kontakt med smitten er beskyttet. Vi har vært veldig «heldig» med denne pandemien i at den ikke har vært spesielt dødelig, bortsett fra blant de eldste blant oss. En pandemi som i mye større grad rammer barn og unge, vil være en mye større utfordring å håndtere.

Forhåpentligvis vil det også bli satset mer på medisinsk grunnforskning slik at vi har mer kunnskap når neste pandemi kommer. Etter SARS epidemien i 2003, ble det gjort noe forskning på sykdommen og viruset, men siden problemet var borte, falt også interessen for å fortsette å finansiere forskning på sykdommen og behandlingen av den. Hvis vi er bedre forberedt også forskningsmessig, vil det forhåpentligvis ta kortere tid før vi har en virksom behandling når neste pandemi dukker opp.

Er det andre ettervirkninger av pandemien vi bør være spesielt forberedt på?

Ole Andreassen: Det er åpenbart at pandemien har betydning for vår trivsel og humør. Det er en helt spesiell situasjon som utfordrer mange grunnleggende menneskelige behov slik som sosial kontakt og fellesskap. Men vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige, så mange finner måter å mestre situasjonen på. Noen er mer sårbare, og vi har i det psykisk helsevern sett endringer i sykdomsbildet under pandemien. Men hvordan pandemien påvirker utvikling av psykiske lidelser langsiktig er vanskelig å vite i dag.

Anne Spurkland: Mange studenter har fått en vanskelig start på studiet sitt under pandemien. Det er mulig at denne «koronagenerasjonen» har fått et etterslep i studieteknikk og kunnskap som det kan bli vanskelig å hente inn igjen når vi kommer tilbake til en mer normal studiehverdag. Kanskje vi på universitetet bør tenke på en slags kick-start av studentene når vi endelig kan ta campus tilbake, og tilby kurs i studieteknikk som egner seg for en vanlig studiehverdag?

Nils Chr. Stenseth: Mange forskere har fått eksperimenter ødelagt ved nedstengningen av universitetene før sommeren. Dette er spesielt problematisk for unge forskere som bygger en track-record; for etablerte forskere er dette et langt mindre problem - de har en god track-record.

Hvilke positive sider kan pandemien ha bidratt til?

Ole Andreassen: Pandemien har bidratt til å stille spørsmål ved mange sider av vår livsstil, og ikke minst arbeidssituasjon. Mye har bedret seg, med mindre reiser, og på vårt senter har vi nå nesten utelukkende virtuelle møter. Nettbaserte løsninger har tvunget seg frem, og spesielt har vi hatt glede av TSD (UiOs Tjenester for Sensitive Data) sine dataanalysemuligheter. Dette har gitt store forbedringer, som også vil bli med oss videre. Men akkurat Zoom-møter er jeg usikker på gir mindre stress – det er vanskelig å få frem nyanser i vitenskapelige diskusjoner og vrient å finne løsninger på organisatoriske utfordringer uten fysisk møte. Vi har også tatt i bruk videoløsninger for pasientsamtaler, noe som ikke var mulig før pandemien. Igjen er dette en teknologisk forbedring, men for det psykisk helsevesen har det klare begrensninger. Det har blitt mye mindre reiser og ingen fysiske forskningskonferanser, og det blir spennende å se hva vi tar med oss av disse nye vanene etter pandemien. Jeg tror pandemien har gjort oss mer bevisst på hva som er viktig både på jobb og privat, og jeg håper dette gjør det lettere å prioritere bedre også etter at pandemien har gitt seg.

Gunnveig Grødeland: Jeg håper den vaksineutviklingen som nå er gjennomført i rekordfart, vil kunne gjøre det enklere å utvikle vaksiner mot andre sykdommer. Typisk tar det rundt 10 år å utvikle en ny vaksine, men utviklingen dette året har vist at det er mulighet for mer fleksibilitet i samarbeid mellom ulike aktører. Spesielt dialogen mellom vaksineutvikler og regulatoriske myndigheter bør være noe vi kan lære av til senere, samt det samarbeidet som mange steder har oppstått mellom industri og universiteter.

Ellers er det jo alltid en god ide å opprettholde god håndhygiene, og ellers hoste riktig. Dette er jo gode vaner som vil kunne begrense spredning av infeksjoner også for fremtiden.

Nils Chr. Stenseth: Det er positivt å se den bedrete hygienen – spesielt håndhygiene. Måtte det bare vare: jeg er nok skeptisk til at det vil vare – gjentatte ganger ser vi at vi slapper av så fort den verste sykdomsspredningen er over.

Nettbaserte løsninger er bra, men jeg er usikker på at det vil redusere stress og arbeidsmengde: nå for tiden har jeg på én dag møter som ellers ville tatt et par uker å delta på med reise og det hele –på én dag nå har jeg møter i Paris, London, Washington DC, Berkeley og Beijing…

Anne Spurkland: Pandemien har lært oss at digitale løsninger for møter og undervisning faktisk fungerer, og et stykke på vei kan erstatte personlig oppmøte. Jeg tror at vi kommer til å se mer av kombinerte løsninger for både undervisning og samarbeid på tvers av geografiske avstander. Det er ikke lenger nødvendig å bruke en dag for å fly til en annen by for å delta på et møte, det er mulig å gjennomføre møtet på Zoom. På samme måte, kan en lærer som ikke har mulighet for å komme fysisk til undervisningen, i stedet møte studentene på zoom.

Jeg håper også at pandemien kan bidra til å fortgang på det helt nødvendige grønne skiftet. Den neste krisen vi må håndtere, og som begynner å bli helt akutt er klimakrisen. Det kan kanskje erfaringene fra pandemien hjelpe oss med.

Om forskerne i saken:

Forsker Gunnveig Grødeland arbeider spesielt med utvikling av vaksiner mot nye virus og dannelse av immunresponser.

Professor Anne Spurkland arbeider spesielt med immunsystemet og hvordan immunsystemet reagerer i forbindelse med infeksjoner, også helt nye.

Professor Ole Andreassen leder SFF NORMENT og arbeider spesielt med årsaker og risikofaktorer for utvikling av alvorlige psykiske lidelser og bedre behandling av disse.

Professor i biologi, Nils Chr. Stenseth, arbeider spesielt med hvordan sykdomsbakterier og -virus varierer i mengde gjennom sesongen og fra år til år? Han har studert på blant annet Svartedaud-bakterien (pesten), og sett på disse problemstillingene hos koronaviruset.