I løpet av 36 år som rettsmedisiner har jeg vært på utallige åsteder for kriminelle handlinger. De fleste drapssakene er blitt oppklart – men ikke alle. De uoppklarte dukker fra tid til annen opp i hodet mitt. Hadde jeg gjort en god nok jobb? Enn om vi hadde hatt bedre metoder?
Viktig, men vanskelig
DNA teknologien har betydd et enormt fremskritt i etterforskningen av drapssaker, men den løser ikke alle sakene. De andre metodene vi rettsmedisinere bruker spiller fremdeles en svært sentral rolle. Ikke sjelden er det spørsmål om å fastslå et riktig dødstidspunkt. I flere saker har politiet stått uten mulighet til å overprøve mistenktes alibi fordi vi rettsmedisinere ikke har kunnet fastslå et nøyaktig dødstidspunkt.
Det som ofte fremstilles både elegant og presist i populærlitteraturen er i realiteten ikke alltid så enkelt. I virkeligheten er det nærmeste vi kommer ± 1 ½ time. Som oftest må vi angi et atskillig videre tidsspenn.
I mer enn 30 år har vi ved UiO forsøkt å utvikle mer treffsikre metoder enn klassiske dødstegn og temperaturmålinger. Hvilke metoder har vi å spille på?
Klassiske dødstegn
Dødsflekkene
Dødsflekker er rødlige misfargede områder av huden på kroppens lavtliggende steder som oppstår ½ til 2 timer etter døden. De oppstår når blodsirkulasjonen opphører og blodet siger ned til de lavest liggende områder av kroppen. Flekkene kan flytte seg helt eller delvis om liket blir snudd etter døden. Går det mer enn 12-20 timer flytter de seg ikke mer, de forblir fiksert. Vi rettsmedisinere kan benytte dødsflekker til å vurdere om liket har blitt flyttet etter at drapet er skjedd.
Dødsstivhet
Dødsstivheten inntreffer 2 til 5 timer etter døden, når maksimum etter 12 timer for så å forsvinne i løpet av et par døgn. Den skyldes at muskelcellenes proteinfibre, actin og myosin, låses fast i hverandre når de ikke får energi. Det høres kanskje ikke så intuitivt ut, men muskelfibre bruker energi når de skal løsne fra hverandre, ikke for å hekte seg fast i hverandre. Når cellene ikke får oksygen, og energimengden faller under et visst nivå, stivner musklene. De løsner ikke før muskelcellene begynne å gå i oppløsning.
Temperaturmålinger
Ved å måle forskjellen mellom omgivelsestemperaturen og temperaturen i hjernen eller kroppstemperaturen målt i endetarmen, kan man anslå dødstidspunktet. Metodene kan kun benyttes i ett døgn etter dødsfallet, siden de baserer seg på at avdøde fremdeles har en temperatur som skiller seg fra omgivelsene.
Biokjemiske metoder
Kalium: Kalium er et livsviktig mineral for kroppen vår. Hos levende finnes kalium i høye konsentrasjoner inne i kroppens celler, mens blod- og kroppsvæsker kun inneholder kalium i en lav konsentrasjon (rundt 4,5 mmol/l). Etter døden går celleveggene i stykker og kalium strømmer ut fra cellene til kroppsvæskene som omgir cellene. Dette kan vi rettsmedisinere dra nytte av. Utfra kaliumkonsentrasjonen i øyevæske kan vi regne oss tilbake til dødstidspunktet.
Hypoxantin: På kantinen på Rikshospitalet traff jeg barnelege og professor Ola Didrik Saugstad. Ola Didrik er ekspert på oksygen og på stoffet hypoxantin som samles opp i kroppen ved oksygenmangel. Vi diskuterte krybbedød og startet umiddelbart et samarbeid. Snart viste det seg at hypoxantin målt i øyevæske fra avdøde kunne brukes til å beregne dødstidspunkt.
Alle metoder i bruk
I de første timene etter at døden har inntruffet er kalium- og hypoxantin-metodene på høyde med den tidligere beste, hjernetemperaturmåling. Men deretter er de bedre. De kan anvendes til bestemmelse av dødstidspunkt i flere døgn etter døden, når avdødes kroppstemeratur forlengst har nådd omgivelsenes.
Alle biologiske prosesser er temperaturavhengige. Derfor må rettsmedisineren komme til åstedet for å ta nødvendige prøver og for å foreta temperaturmålinger, også når dødstidspunktet skal avgjøres kun ved disse biokjemiske metodene.
I praksis bruker vi alle metodene for å bestemme dødstidspunkt, siden de supplerer hverandre. Arbeidet med å utvikle bedre metoder for beregning av dødstidspunkt er ikke ferdig. Vi er nødt til å utvikle bedre metoder slik at enda flere drapssaker kan bli oppklart.
Tøff påske
Det er snart påske. Mitt sterkeste påskeminne som rettsmedisiner er påsken 1990. Fra Palmesøndag til Skjærtorsdag arbeidet vi med identifisering av omkomne ombord i den utbrente fergen, Scandinavian Star som var blitt tauet inn til Lysekil. Inntrykket av alle de døde, mange totalt kremerte, virket overveldende. Tankene gikk til scenene som måtte hadde utspilt seg om bord i ulykkesskipet.
Aldri har jeg opplevet en sterkere, nesten fysisk lengsel etter Påskemorgen – Jesu seier over døden.
Abonner på varsling av nye blogginnlegg
