Vi har nye helseutfordringer
Truslene mot menneskers helse er i endring. Det betyr dessverre ikke at utfordringene som har dominert globalt de siste ti-årene er løst eller har forsvunnet. Det betyr at nye har kommet til.
Fortsatt er det formidable oppgaver knyttet til infeksjonssykdommer som HIV, tuberkulose og malaria og til mor-barn-helse. Det samme gjelder vaksinering, der både tilgang til vaksiner og vaksineskepsis er utfordringer. Tilgang til rent vann og nok mat er også en enorm oppgave. For å nevne noe.
Truslene som har kommet til, eller mer presist vokst i omfang, topper i dag alle lister over trusler mot menneskers helse. De nye folkehelseutfordringene er resultater av klimaendringer, vår overutnyttelse av naturressurser, tap av biologisk mangfold og forurensning.
Utviklingen har gitt velstand og naturkrise
Det er egentlig et mega-paradoks vi står overfor. Menneskers bruk av naturens ressurser de siste 100-200 år har ført til en nesten ubegripelig fremgang for menneskeheten. Globalt, i et historisk perspektiv, har vi aldri vært på et bedre sted ifølge praktisk talt alle helseindikatorer.
Spedbarnsdødeligheten er rekord-lav, forventet levealder rekord-høy, andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom har aldri vært lavere og andel som kan lese og skrive har aldri vært høyere. I hvert fall hvis vi med historisk mener «i gamle dager» slik min generasjon oppfatter det. For eksempel som tiden før antibiotika ble tilgjengelig for ca. 80 år siden.
Min 13 år gamle datter derimot, ville sagt at det var tiden før smart-telefoner kom på markedet, og da skal vi ikke mer enn snaut 20 år tilbake i tid. Fra hennes perspektiv har utviklingen for menneskers helse og velvære ikke vært like oppløftende, og fremtidsbildene er dystre.
Det er ikke veldig interessant å sammenligne hvordan vi har det nå med situasjonen for 50 eller 100 år siden. Det som er viktig, og spesielt for dagens unge, er hvor vi er på vei. Pilene peker i feil retning.
Overforbruk har blitt helsetrussel
Samtidig som menneskeheten befinner seg på en slags historisk topp, er situasjonen helt motsatt for alt annet liv på planeten.
For eksempel har utslipp av klimagasser, antall biler, plastproduksjon og utnyttelse av vannressurser aldri vært høyere, mens tilgangen til dyrkbar mark og leveområder for ville dyr aldri har vært lavere.
Ifølge en rapport fra World Wildlife Foundation (WWF) fra 2022 er nesten 70% av alle ville dyr utryddet sammenlignet med 1970.
Andre undersøkelser har vist at ca. 60% av alle store vassdrag i verden er regulert, og at avskogingen nærmer seg et vippepunkt. Dette betyr at nålevende mennesker innehar i hvert fall en soleklar førsteplass i historiebøkene: aldri før har en art hatt så stor påvirkning på sine omgivelser som det vi har nå.
Overforbruk av naturens ressurser er, paradoksalt nok, blitt vår tids største helsetrussel.
Menneskets helse er avhengig av naturens helse
Nesten alle som har studert medisin har hørt om Hippokrates. Den hippokratiske ed kan oppsummeres med at alle leger skal gjøre så godt de kan og ikke påføre andre skade. Dette er noe av det første man lærer på legestudiet, i hvert fall slik jeg husker det. Men at Hippokrates i boken «On Airs, Waters and Places» for over 2000 år siden skrev at menneskers helse er avhengig av våre omgivelser, er det få som har fått med seg.
At menneskers helse er avhengig av våre omgivelsers «helse» er dermed ikke en ny tanke, men dette konseptet, eller måten å tenke på hvis man vil, har kanskje aldri vært viktigere.
Denne tilnærmingen omfavnes i initiativet Én helse (One Health). Det har utspring fra veterinærmiljøet i USA på tidlig 2000-tallet og har fått økende utbredelse og anerkjennelse over hele verden de siste årene. Én helse-tilnærmingen har vært særlig populær og viktig i arbeidet med mikroorganismer som smitter mellom dyr og mennesker (såkalte zoonoser), og i arbeidet med antibiotikaresistens (AMR).
Arbeidsmåten har blitt kritisert for å ikke ha nok oppmerksomhet på miljøet i triaden mennesker-dyr-miljø, noe som kan være en del av forklaringen på fremveksten av initiativ med primært søkelys på helsekonsekvenser av klimaendringer, biodiversitetstap og forurensning.
Planetary Health (PH) er et slikt initiativ, og av mange definert som et nytt medisinsk område. Også dette er i sterk vekst internasjonalt, men foreløpig i begrenset grad i Norge. Jeg har i flere år forsøkt å finne en god norsk oversettelse av Planetary Health, men det er vanskelig. Ingen av forslagene jeg har fått presentert har vært særskilt gode.
Dette nye området setter i all hovedsak søkelyset på helsekonsekvensene av menneskelig påvirkning på, og ødeleggelse av, naturlige systemer og har hentet mye inspirasjon fra økologien. Spesielt det som heter system-tenkning, som innebærer en forståelse av at en helhet er mer enn summen av de enkelte bestanddelene. Med andre ord, hvordan systemer påvirker hverandre er like viktig som kunnskap om de enkelte systemer.
Bør vi være bekymret i Norge?
Med denne innledningen er det kanskje litt mer forståelig hvorfor også helsepersonell bør være involvert i klima, natur og miljøarbeidet. Men, hva er egentlig helsekonsekvensene for mennesker av klimaendringer og naturødeleggelse? Og bør vi bekymre oss for dette i Norge?
Svært ofte når mulige effekter på menneskers helse av et varmere og mer ustabilt klima eller ødelagte økosystemer belyses, blir de direkte effektene brukt som eksempler. Det er ikke rart, for det er ganske lett å dokumentere og forstå at spesielt sårbare mennesker kan rammes av hetebølger, og i verste fall dø.
Det er ikke vanskelig å overbevise folk om at det ikke er bra for helsa å bli tatt av ras eller flom. Men dette er komplekst og sammensatt, særlig når vi prøver å forstå og formidle de indirekte effektene. Når årsak-effekt ikke er åpenbar. Hva er mulige effekter på hjerte-kar sykdommer, luftveissykdommer og andre ikke-smittsomme sykdommer?
Klimaendringer og mental helse
Påvirkningen på mental helse får lite oppmerksomhet. Ikke bare det som kalles «økologisk sorg», at man blir så bekymret for fremtiden at hverdagen blir vanskelig. Men også hvordan mange sosiale, økonomiske og miljørelaterte determinanter for mental helse og velvære vil bli negativt påvirket av klimaendringer. Det forventes også en betydelig økning i antall mennesker på flukt i verden fordi livsgrunnlaget faller bort, med den uhelse det å være flyktning medfører.
Klimaendringer og matsikkerhet i Norge
Og hva med matsikkerhet? Som betyr tilgang til nok, trygg og næringsrik mat. Langvarig, varmt vær fører til tørke. FN konkluderte sist sommer med at hyppigheten og varigheten av perioder med tørke har økt med nesten 30% globalt de siste 20 årene. Mange i Norge har sommeren 2018 friskt i minne, en tørkesommer som hadde ganske dramatiske konsekvenser for landbruket, og som førte til at husdyr måtte slaktes pga. mangel på for. Det ble importert dyrefor fra Europa, men det var ikke nok.
I dag spekuleres det om det svært uvanlige utbruddet med dyretuberkulose (Mycobacterium bovis) påvist i storfe på Vestlandet like før jul kan ha sammenheng med det importerte foret. Tørke medførte behov for import av for, som kan ha ført til et utbrudd med en mikrobe som ikke har vært påvist på over 50 år. Med negative konsekvenser for dyrs helse, for mennesker og for matproduksjonen. Slike sammenhenger er unektelig interessante, men ofte vanskelige å forstå, dokumentere og forutse.
Norge er et land som i stor grad er selvforsynt med kjøtt og fisk. Men selvforsyningsgraden er lav og synkende for basismat, som er korn og annet plantebasert. I 2019 hadde selvforsyningsgraden for korn falt til 22%, og vi er derfor avhengige av import og sårbare for klimaendringers påvirkning på globale matsystemer. Land med mye ressurser blir lite rammet av tørke lokalt, så lenge andre land har korn og tilsvarende basisvarer å selge. Svikter tilgangen globalt vil det hardt ramme land som ikke er selvforsynt.
Mennesker og ville dyr kjemper om plassen
Andre eksempler på ikke helt åpenbare helsekonsekvenser av et varmere klima og ødelagte leveområder for ville dyr, er spredning av kjente infeksjonssykdommer og at nye oppstår. En fersk publikasjon i det prestisjetunge tidsskriftet Nature konkluderer med at over halvparten av de mest kjente sykdomsfremkallende organismer blir mer smittsomme eller fører til mer alvorlig sykdom pga. klimaendringer.
FNs naturpanel (IPBES), den mindre kjente slektningen til FNs klimapanel (IPCC), slår fast i sin omfattende rapport fra 2019 at avskoging, urbanisering og ekspansjon av landbruksområder, med andre ord ødeleggelse av ville dyrs leveområder, er årsak til 30% av utbrudd med nye infeksjonssykdommer. Forklaringen er ganske enkel. Når ville dyr fortrenges fra sine leveområder øker sannsynligheten for kontakt med mennesker, og dermed for at smittestoff som for eksempel virus kan hoppe mellom artene.
Norge blir også rammet av klimaendringer og naturødeleggelse
At Norge på grunn av sin beliggenhet og sterke økonomi er mindre sårbar for klimaendringer og naturødeleggelse sammenlignet med de fleste andre land er hevet over tvil. Men, at også vi ble, og fortsatt er, rammet av Covid-19 pandemien er like sikkert. Det er forresten ikke bare i tropiske strøk avskoging og ødeleggelse av ville dyrs leveområder er et problem. Utbygging av naturområder til fordel for fritidsboliger med tilhørende infrastruktur har økt voldsomt her til lands.
Samtidig er det eksempelvis økende bekymring for tilstanden til villrein-stammen i sørlige deler av landet, som Norge har en internasjonal forpliktelse til å forvalte. Årsaken er menneskers økende inntrenging i reinsdyras leveområder, og jeg blir ikke overrasket hvis ubalansen i fjellheimens økosystem er en medvirkende faktor til spredningen av skrantesyke (CWD). Denne sykdommen medfører kanskje ikke en direkte trussel mot menneskers helse, men den påvirker i stor grad lokalsamfunn hvor tilrettelegging og gjennomføring av den årlige reinsdyrjakta er viktig.
Klima- og naturkrisen er typiske komplekse problemer, det som på engelsk gjerne kalles «wicked problems». Får å løse komplekse problemer er samarbeid på tvers av fagdisipliner helt avgjørende. Behov for tverrfaglig samarbeid nevnes ofte i festtaler og utlysninger til forskningsprosjekter, men å faktisk gjennomføre det har vist seg å være mye vanskeligere. En forutsetning er selvfølgelig at de aktuelle fagmiljøene er interessert og anerkjenner sin plass.
Klima- og naturkrisen er helsekriser. Dette må få større oppmerksomhet på alle nivåer i norsk helsevesen. Fordi arbeidet med å begrense og tilpasse oss til klimaendringer og naturødeleggelse er arbeid for å bedre og trygge menneskers helse.
