Medisinbloggen

Fengselshelse – en oversett del av folkehelsen?

Mange som soner i fengsel har store helseutfordringer. Også i lang tid etter løslatelse kommer denne gruppen dårligere ut enn andre. Helsetiltak rettet mot innsatte har derfor potensial til å forbedre folkehelsen generelt og redusere dødeligheten spesielt. Men hvorfor er det sånn?

Illustrasjon: Colourbox.

I folkehelseloven¹ defineres folkehelse som «befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning». Dette inkluderer en jevnere fordeling av helsepåvirkende faktorer blant ulike sosioøkonomiske grupper.

Folkehelsen henger sammen med sosioøkonomisk status

Forskning viser en tydelig sammenheng mellom sosioøkonomisk status og helse, der de med høyere utdanning og bedre økonomi, har bedre helse. Den samme sosiale gradienten avspeiler seg også i tilgangen til helsetjenester.

I den nye Folkehelsemeldingen, «Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar»² som ble publisert i fjor, legger regjeringen vekt på å prioritere folkehelsearbeidet og innsatsen mot sosiale helseforskjeller. En utfordring for folkehelsetiltak, er likevel å nå de gruppene med de aller største behovene. Ofte er de med størst behov, også de som er vanskeligst å nå.

Innsatte i fengsel er en liten men utsatt gruppe

Innsatte representerer en særskilt marginalisert gruppe med betydelige helseutfordringer og levekårsproblemer. Mange har lav utdanning, manglende tilknytning til arbeidsmarkedet, samt utfordringer med rus og psykiske lidelser.

Når de havner i fengsel, er de kanskje på sitt aller sykeste. Da blir og kriminalomsorgen en siste skanse i en ellers tæret og kaotisk tilværelse for personer som gjerne har rast gjennom alle sikkerhetsnett eller falt ut av behandling.

Den nylig publiserte Marmot-rapporten³ gir oppdatert informasjon om sosiale faktorer og helseforskjeller i Norge, og foreslår anbefalinger om politikk og nødvendige arbeidsformer for å møte disse forskjellene. Den beskriver innsatte i fengsel som en gruppe vi må ha søkelys på. Vi som kjenner forskningen på feltet godt, og som står bak en stor del av kunnskapsgrunnlaget på den norske fengselspopulasjonen, stiller oss bak denne anbefalingen.

Våre forskningsresultater kan gi bedre helse for innsatte i fengsel

Gjennom PriSUD-prosjektet⁴ ved Senter for rus-og avhengighetsforskning (SERAF), har vi i løpet av de siste 12 årene samarbeidet med forskere både nasjonalt og internasjonalt. Det primære målet vårt er å utvikle kunnskap som kan fremme psykisk og fysisk helse blant personer i fengsel.

Siden oppstart, har vi blant annet har sett på forekomsten av rus og psykiske lidelser blant innsatte, samt dødelighet fra ulike årsaker både under og etter soning.

Et gjennomgående og gjentagende funn i vår forskning er hvordan innsatte i Norge er en særskilt marginalisert gruppe. Dette gjelder både sammenlignet med den øvrige befolkningen og sammenlignet med innsatte i andre land.

Vi finner for eksempel at personer som kommer til soning i norske fengsel, har høyere forekomster av rus⁵- og psykiske lidelser⁶ sammenlignet med personer som soner i andre nordiske land. Videre finner vi at flere begår selvmord under soning⁷ og at personer etter løslatelse har høyere risiko for overdose og selvmord⁸, også når vi ser på det i en internasjonal sammenheng.

At innsatte i norske fengsler er sykere og har høyere risiko for å dø sammenlignet med innsatte i nesten alle andre land, skyldes i stor grad Norges høye og selektive terskel for å havne i fengsel.

I Norge er fengselsstraff ofte forbeholdt de som begår alvorlige lovbrudd eller har så omfattende problemer med rus og psykisk helse at de ikke kvalifiserer for å gjennomføre straffen i samfunnet. Dette betyr at de som ender opp bak murene, ofte har en bakgrunn preget av store utfordringer.

At så mange sliter med alvorlige helseproblemer allerede før de kommer i fengsel, er med på å skape en ond sirkel: personer med dårlig helse og sosiale utfordringer som begår kriminalitet, blir fengslet, og deres allerede dårlige helsesituasjon forverres ytterligere.

Kvinner i norske fengsler har ekstra dårlig helse

Blant de som soner i norske fengsel finnes ytterligere marginaliserte grupper. Det er for eksempel knapt noen annen ikke-klinisk populasjon i Norge som har så høy forekomst av alvorlige psykiske lidelser som blant kvinner som havner i fengsel⁹.

Og der dødelighet fra røyking, alkohol og andre ikke-smittsomme sykdommer (som kreft og diabetes) i stort er på vei ned i samfunnet for øvrig, er den økende blant kvinnene som har vært fengsel¹⁰. Av de ellers svært få kvinnene i Norge som dør av for eksempel HIV eller Hepatitt, er det påfallende mange som også har soningserfaring.

Kunne vi gjort mer for denne gruppen mens de satt inne?

Fengsel som et mulighetens vindu

Det er en egen og viktig debatt knyttet til hvilke straffedømte som bør, eller er egnet for å sone fengsel.

Noen vil kanskje også hevde at det blir for lettvint å peke på kriminalomsorgens rolle i eller betydning for hvordan det går i månedene og årene etter man har sonet ferdig en dom, eller at mange av utfordringene som rammer innsatte både er svært komplekse og også gjeldende for andre utsatte samfunnsgrupper.

Dette er viktige perspektiver, men som kanskje ikke tar høyde for hvilken unik arena et fengselsopphold kan være, gitt at man har ressursene og kompetansen til å sette inn de riktige tiltakene.

For noen blir fengsel et veiskille. Man får støtte og utdanning, og pause fra destruktive sosiale relasjoner eller uvaner, som for eksempel rus eller pengespill.

For andre, og kanskje de som er mest sårbare, blir fengselsoppholdet en traumatisk opplevelse som heller forsterker en allerede omfattende helse- og levekårsproblematikk. Dette er mennesker med høy risiko for å forsøke å ta livet sitt under soning, samt betydelig økt dødelighet og redusert livskvalitet etter løslatelse. Mange kommer også tilbake til fengsel.

For mange av disse er det det forebyggende sporet som har feilet. Likevel, det er i prinsippet ingen grunn til at også denne gruppen ikke skal få hjelpen de trenger eller har krav på mens de er i kriminalomsorgens varetekt. Det er det dessverre alt for mange som ikke får i dag.

Fengselsmiljøet tilbyr et unikt og prinsipielt mulighetsvindu for å levere målrettede helsetjenester og redusere helseforskjeller. Fra et folkehelseperspektiv er det også viktig å ha med seg at de aller fleste innsatte i Norge er unge voksne, som soner relativt korte dommer. Mange har et helt liv foran seg, med reelle muligheter for å stake ut en ny eller mer stabil kurs. Mange har også små barn.

Å sikre bedre helse og økt overlevelse etter soning er både å løfte enkeltskjebner og de familiene og lokalsamfunnene som de innsatte skal tilbake til.

Fengselshelse er en del av folkehelsen

Til tross for Norges velutviklede helsetjenester og politisk enighet om å redusere sosiale helseforskjeller², gjenstår utfordringen med å nå de mest sårbare gruppene. Personer som er fengslet faller ofte utenfor rekkevidden til tradisjonelle folkehelsetiltak, og implementering av effektive helsetiltak under soning kan være en nøkkel til å nå denne gruppen.

Helsetilbudet til innsatte er derfor et folkehelseanliggende og en potensielt viktig arena for å hjelpe noen av samfunnets mest utsatte grupper.

Det eksisterer betydelig kunnskap om risikofaktorer og helseutfordringer blant innsatte. Vi savner at denne kunnskapen leder til effektive folkehelseintervensjoner innenfor kriminalomsorgens rammer. Å prioritere forskning og praksis som fokuserer spesifikt på folkehelse i fengselsmiljøet er derfor avgjørende. Da kan vi adressere disse gapene og forbedre helsen til en sårbar gruppe i samfunnet.

De overdosereduserende tiltakene¹¹ står som et godt eksempel på hvordan tiden i fengsel kan brukes konstruktivt, og demonstrerer at forebygging er både mulig og potensielt effektivt¹². Denne tilnærmingen kan og bør overføres til andre helseområder, gjennom målrettede tiltak som tilrettelegger for en mer helsefremmende kriminalomsorg.

Fengselshelsetjenesten bør for eksempel være en arena der vi kan sette innsatte i kontakt med de helsefremmende og skadereduserende tilbudene som vi alle nyter godt av. Vi kan ta tak i latente helseproblemer, legge til rette for deltagelse i nasjonale screening og vaksinasjonsprogram samt gi helseråd og veiledning.

Fengselshelse er uten tvil en del av folkehelsen. Vi bør ha helsetiltak målrettet mot innsatte og ta i bruk effektive strategier for å redusere helseforskjeller i fengselsmiljøet. Da vil vi ikke bare forbedre den generelle folkehelsen, men også bidra til å skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn.