De nesten 1100 samiske levningene i Bioantropologisk samling har kommet til samlingen mellom 1853 og 1977, og de fleste i tidsrommet 1913 til 1938. Den samiske delen av samlingen forvaltes etter en egen avtale mellom Sametinget og UiO.
Les mer om den samiske delen av samlingen.
Et spørsmål som jevnlig dukker opp, er om samlingen har navngitte individer. Er det mulig å ta DNA-analyser for å sjekke slektskap, lurer enkelte på. Kan ikke de samiske levningene bare gjenbegraves, spør noen. I juni 2024 skal det etter planen holdes folkemøter to steder i Finnmark, hvor flere spørsmål skal diskuteres.
Slike spørsmål innebærer mange avveininger. Her er noe bakgrunnsinformasjon samlet.
Samlingen har ikke navngitte individer
Samlingen inneholder ikke informasjon om navngitte individer. Den er ikke egnet for genealogiske undersøkelser for å etablere eventuelt slektskap. Det finnes ingen garanti for at DNA er tilstrekkelig bevart, og med tilgjengelige metoder er det krevende å knytte slik informasjon til nålevende individer.
Ved DNA-undersøkelse brukes en del av skjelettmaterialet opp. Dette begrenser mulighetene for forskning med nye metoder som kan komme i fremtiden. Beslutning om inngrep i materialet er derfor gjenstand for grundige faglige og etiske vurderinger.
Dersom det skulle foretas gentesting av levningene i samlingen må det foreligge et forskningsprosjekt. Prosjektet må godkjennes av instituttet som er ansvarlig for samlingen og av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) før det blir forelagt Sametinget for endelig beslutning.
Hva vet vi om hver enkelt levning?
I katalogen over samlingen er det notert funnsted og tid. I de fleste tilfeller er skjelettdelenes form og kjennetegn beskrevet. Informasjonen som er tilgjengelig, varierer mellom de enkelte steder de ble funnet, og mellom levninger.
Enkelte skjeletter er komplette, men de fleste levningene består kun av et mindre antall skjelettdeler.
Hvordan kom de samiske levningene til samlingen?
Begrunnelsen for innsamlingen av samiske levninger har variert gjennom tidene. Etter 1945 har innsamling hovedsakelig skjedd som ledd i arkeologiske undersøkelser, for eksempel i forbindelse med utbyggingstiltak.
Den tidlige innsamlingen på 1800- og tidlig 1900-tall inngikk i datidens raseforskning, og mange levninger ble i den forbindelse hentet ut fra kristne samiske gravplasser.
Innsamlingene ble gjennomført selv om de mange steder skapte motstand og fortvilelse lokalt. Bioantropologisk samling og Sametinget tar sterk avstand fra denne innsamlingspraksisen.
Hvorfor gjenbegraves ikke bare alle de samiske levningene?
En eventuell gjenbegraving fordrer komplekse etiske avveininger. Det kan også være ulike syn i forskjellige samiske miljøer på gjenbegravning versus mulighetene til å forske på levningene og finne ut mer om samers levevilkår, helse og bosetninger.
Endelig beslutning om eventuell gjenbegraving av samiske levninger avgjøres av Sametinget.
Noen samiske levninger har blitt gjenbegravd. Den mest omfattende gjenbegravingen fra samlingen fant sted i Neiden i Finnmark i 2011, og omfattet 94 individer.
Noen lurer på forskningspotensialet. Fysisk undersøkelse av skjelettdeler kan gi informasjon om kroppsbygning, skader og sykdommer, mens ulike molekylære analyser kan belyse miljøforhold og genetisk slektskap som kan gi verdifull informasjon om historiske folkevandringer, bosetninger, levevilkår og helse.