– Jeg ble veldig glad over å høre at jeg var nummer 5000, og overrasket over det høye tallet, forteller kirurg Davit Aghayan. Han disputerte over hvordan det gikk med tarmkreftpasienter som fikk kikkhullsoperasjon for spredning til leveren, og sammenlignet med dem som fikk åpen kirurgi.
Nylig fikk han overlevert en inngravert vase av Jens Petter Berg, prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet, under en markering utenfor Rikshospitalet.
– Jeg er svært imponert over vitebegjæret, entusiasmen og innsatsen til Aghayan og alle andre som har disputert eller planlegger å disputere ved fakultetet. Det samme gjelder deres veiledere og medarbeidere, sier Berg.
Mest sannsynlig rekord i avhandlinger
Prodekanen mener at milepælen 5000 avhandlinger sier noe om den sterke posisjonen og omfanget som forskning og forskerutdanning har ved fakultetet. Fakultetet ligger nå på ca 200 disputaser i året, noe som utgjør over fire av ti disputaser ved Universitetet i Oslo.
Mest sannsynlig er 5000 rekord for et fakultet i hele Norge.
Tusen avhandlinger de siste fem årene
Fra den første disputasen ved Det medisinske fakultet for litt over to hundre år siden, tok det 170 år å passere de første tusen avhandlingene, fortalte prodekanen under markeringen. Deretter tok det virkelig fart - det har bare tatt fem år å gå fra fire tusen til fem tusen avhandlinger.
Berg sier at dette ikke hadde vært mulig uten alle de som har bidratt i alle ledd av ph.d.-programmet fra opptak til disputas. De vitenskapelige og administrativt ansatte på fakultetet og instituttene bidrar til at ph.d.-kandidatene får et solid faglig fundament som forskere, understreker han.
Instituttleder Dag Kvale ved Institutt for klinisk medisin synes det er stas at en kandidat fra hans institutt ble nummer 5000.
– Det høye antallet ph.d-avhandlinger har mye å si for kultur- og kompetansebyggingen, sier han.
Kvale er også fornøyd med at Aghayan har gått videre med en postdok-stilling.
– Vi vil jo gjerne at kandidatene fortsetter med forskning, sier han.
Positivt samarbeide med OUS og AHUS
Berg er full av godord om det gode og langvarige samarbeidet med Oslo universitetssykehus fra grunnleggelsen av Rikshospitalet i 1826 frem til kandidat nummer 5000 og videre fremover; og med AHUS og andre sykehus og institusjoner i regionen. De som bidrar med ekstern finansiering av forskning har også vært viktige.
Aghayan, som kom fra Armenia for å gjøre sin ph.d., roser universitetet for å ha gode, støttende forskningsmiljøer for stipendiatene. Han sier han har hatt en god veileder i seksjonsleder og professor Bjørn Edwin.
– Jeg var også glad jeg fikk delta i en klinisk studie, forteller Aghayan.
Lite tid til forskning da fakultetet ble opprettet
Mye har endret seg i doktorgradsarbeidet gjennom tidene. Den første doktoranden var Frederik Holst, som disputerte bare tre år etter at Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1814. Holst skrev om radesyke, som var en sårdannende, smittsom sykdom som opptrådte i Sør-Norge på 1700–1800-tallet.
I løpet av de første 61 årene var det bare fem som disputerte ved fakultetet.
– Det var få leger i Norge, og de var opptatt av å bygge opp fakultetet og utdanne leger. De hadde ikke så mye tid til forskning, forteller Øivind Larsen. Han er professor emeritus i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo.
Forskning var å «sluntre unna»
I starten jaktet de som arbeidet med doktorgradsavhandling mer på å forstå hvordan kroppen var bygget opp og fungerte. Etter hvert gikk forskningen over på å finne fram til kunnskap som ingen hadde hatt før.
Fra 1868 kom det nye regler for føring av statistikk. Forskningen begynte å dreie seg mer mot samfunnsmedisinske emner, slik som spedbarns ernæring. Nå kom flere klinisk pregede doktorarbeider.
– Det ble mer og mer laboratoriearbeid. Samtidig var det ingen systematisk veiledning, og du jobbet ikke med forskningen som en jobb, slik som med dagens ph.d-stillinger. Personen måtte selv få et bein innenfor et institutt og finne en overlege som kunne hjelpe litt til, forteller Larsen.
Han sier at sykehusene lenge så ned på de som drev med forskning. De så nærmest på det som å «sluntre unna».
Ph.d-kandidater kunne misse på publikasjoner
For ikke så lenge tilbake var det en enorm jobb å finne publikasjoner som var relevante. Noen kunne ha gjort noe genialt på ditt felt, og du misset det. Fra å være ensomme ulver, jobber nå de fleste stipendiater i forskningsgrupper. De nyter godt av forskningsdatabaser.
Tidligere førte arbeidet som regel fram til publisering av en bok.
– I våre dager er doktorgraden blitt nærmest en «eksamen i forskning», mener Larsen.